Opptur!

En god stund i høst hadde jeg en sang jeg hørte på, litt fordi den minnet meg på at andre også kunne ha det tøft og litt fordi jeg følte jeg kunne relatere meg litt til den.

Livet er jo sånn at det går opp og ned, men ofte er man flinkere til å kjenne på nedturene enn oppturene. Oppturene har jeg blitt mye flinkere til å sette pris på, både de små og store 🙂

I desember fikk jeg meg en skikkelig støkk, jeg fant en føflekk jeg aldri hadde sett før og utifra alt jeg har hørt – så den ikke bra ut!

Den var brun med sorte flekker, jeg fikk panikk!

Andre hadde kanskje tenkt at de skulle få sjekka den, jeg gikk rett i kjelleren og var livredd for at det var kreft.Jeg ringte legen med en gang men det var fredag, så jeg måtte vente helga igjennom. Da var familie gull verdt, igjen ❤

Mandagen kom og legen sa med en gang at kan ikke syns det så ut som en føflekk lenger engang. Flekken var blitt helt svart! Han fjernet den med en gang og sendte inn. Legen var igjen helt super, klarte å forsikre meg ganske bra om at det ikke var noe farlig. Men det lå jo allikevel i bakhodet og lurte!

23 desember fikk jeg årets julegave, det var ikke en føflekk, det var ett hemangiom. Ikke farlig og ingen celleforandringer! HURRA!

I går hadde jeg nok en opptur, jeg var hos nevrologen.

Jeg har vært så spent på det å skulle dit. Jeg har slitt med mye hodepine etter hjerneblødningen, og en del andre fysiske ting som skjelving, nummenhet osv. Det har jo som du kanskje tippa, også skremt meg.🤪

Jeg har syns det har vært vanskelig når hodepinen slår inn, å vurdere om det er noe farlig eller hva det er. Når det kommer, er det stort sett alltid de samme to punktene som var vondest når jeg hadde blødningen. Det var derfor veldig godt å få spurt litt om ting jeg lurte på.

Hodepinen er visst veldig vanlig etter en slik type blødning som jeg hadde. Jeg må regne med at den kan være sånn i ett til to år. Jeg spurte om jeg kan reise på bassengtrening og sånne ting når jeg har hodepine, men det skulle jeg ikke. Hvile er fortsatt viktig, jeg må bare ta hensyn til at jeg var igjennom noe veldig alvorlig og det tar tid å bli bra igjen. Er jo kjedelig å ha vondt i hodet, men det skal jeg takle så lenge det ikke er farlig.

Han anbefalte meg også å reise på rehabiliteringsopphold på Sunnaas, men vi ble enige om at det ikke var noe så lenge jeg har så mye hodepine. Vi får heller komme tilbake til det. 

Nevrologen var veldig ålreit og jeg skal tilbake i mai for å se hvordan det går oppi her. Det er jo enda godt, for det er jo mange ting jeg glemte å spørre om, selv om jeg hadde skrevet det opp.

Nummenhet i lår, bein og tær kommer fra ryggen, så det må jeg til en annen lege med det. Det er jo ikke konstant så det er ikke noe som må opereres, men om de kan hjelpe meg noe med nervesmertene hadde jo det vært supert. Jeg har mye smerter i ryggen og fysioterapeuten mener jo at mye av det har med at jeg er så lealaus som jeg er i leddene og at jeg har mistet mye kjernemuskulatur. Så da får vi jobbe med det hos fysio når det går.

Så alt i alt syns jeg det har vært gode nyheter en periode nå! Nesten litt skummelt å skrive det, så jeg håper ikke jeg jinxser noe med å skrive det 😉

Men nå har jeg hatt en opptur, en skikkelig seier ❤

Å få den riktige hjelpen

Jeg har siden jeg ble voksen, hatt vanskeligheter med å stole på leger, tannleger og generelt helsevesen. Med de smertene jeg hadde som ung opplevde jeg å ikke bli trodd av leger, ofte!

Jeg ble kalt hypokonder og fikk stadig beskjed at jeg kunne ikke ha de smertene jeg hadde, for jeg var for ung. Jeg sleit med å klare meg igjennom gymtimene, de skulle jo bare visst at den medfødte diagnosen som ble stilt noen år senere, gjør at de aller fleste må ha fritak eller spesialtilpasset gym.

Som voksen har jeg også opplevd å bli møtt av leger som ikke har trodd meg, og som i i hvert fall ett tilfelle kunne blitt fatalt om jeg ikke hadde mast som jeg gjorde.

Etter jeg hadde født sønnen vår, hadde jeg magesmerter. Jeg spurte flere ansatte på barsel på rikshospitalet og fikk beskjed om at det var bare at jeg var støl etter fødsel, helt vanlig. Etter vi kom hjem fikk jeg feber som lå på 40+, jeg våknet om natta og kjente meg ikke igjen hjemme, spurte hvor sykepleierne var osv. Var to runder på sykehuset men ble sendt hjem med beskjed om å ta paracet, var nok brystbetennelse. Først etter halvannen uke kom jeg endelig til en lege som forsto alvoret, alt av morkaka var ikke blitt med ut under fødsel. Jeg måtte rett inn på sykehuset, andre operasjoner ble flyttet og jeg ble hasteoperert etter de hadde fått bekreftet at jeg ikke hadde fått blodforgiftning. Jeg ble frisk umiddelbart etter operasjonen, men brukte lang tid på å hente meg inn igjen. På bildene av meg og sønnen min fra den to-ukersperioden ser jeg helt grusom ut, jeg er så bleik at jeg er ikke til å kjenne igjen. I ettertid fikk jeg beskjed om at det hadde vært veldig alvorlig og det er sånt man kan dø av. Det skulle vært tatt tak i allerede på Rikshospitalet.

For halvannet år siden fikk jeg kneet ut av ledd – igjen. Dette er noe som skjer til stadighet, og stort sett alltid får jeg på plass igjen kneskåla selv. Denne gangen kjentes det derimot ut som noe var feil etterpå, så jeg fikk time hos fastlegen som sendte meg til sykehuset. De tok ett røntgen, så at det ikke var noe brudd, og jeg fikk jeg komme til en turnuslege. Han slo opp i boka hva han skulle se etter, og konkluderte med at det ikke var noe galt med kneet. Jeg spurte om rekvisisjon til støtte, og fikk beskjed om å gå på g-sport og kjøpe meg noe, det holdt det. Jeg fikk heldigvis tak i en bedre støtte til kneet, og forsøkte å bruke det så normalt som mulig. Jeg forsøkte meg til og med på å gå litt turer, men fikk det ikke til å fungere noe særlig. Seks uker senere var jeg tilbake til ortoped som var enig i at det hørtes ut som noe var galt. Jeg ble sendt på MR og joda, jeg hadde en MCL ruptur Grad 3. Det betyr at leddbåndet på innsiden av kneet er svært skadet/avrivi. Hadde dette blitt oppdaget med en gang skaden var skjedd, hadde jeg blitt operert omgående. Siden det ikke ble oppdaget hadde jeg mistet så mye muskler i det beinet at med min bindevevsdiagnose i tillegg, ville de helst ikke operere. I stedet fikk jeg en diger ortose som skulle holde kneet på plass. Hadde de bare stolt på meg som hadde vært igjennom det før, som sa at noe ikke stemte, hadde det blitt ordnet!

Jeg var også hos en turnus hos en tidligere fastlege og fortalte at jeg følte at angsten hadde blitt verre og at jeg trodde jeg måtte ta det litt mer med ro, fikk da beskjed om at det var bare sånn det var å være småbarnsmor. Det var bare å passe på å sove nok om natta, ikke noe å få gradert sykemelding for det.. Det var bare ett par måneder før jeg traff veggen...

Dette er bare noen eksempler der jeg skulle ønske legene kunne tatt seg de få minuttene og hørt hva jeg sa. Det hadde i hvert fall gjort at jeg hadde følt meg bedre ivaretatt og stolt mer på legene. Frem til nå har jeg på en måte følt at det har vært mitt ansvar å vite om det er noe galt, for legene kan man ikke stole på.

Frem til nå!

Jeg ble anbefalt en fastlege som jeg etter mye om og men satte meg på venteliste til. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle bytte, alle jeg snakket med sa at fastlegen jeg hadde var den beste i distriktet. Måtte ikke finne på å bytte fra han!

Allikevel var ikke jeg helt fornøyd når jeg gikk der, jeg følte meg til bry og jeg begynte å føle at jeg ikke kunne fortelle han hva som feilte meg for det var liksom for mye. En vond følelse å ha når man skal til legen.

Så jeg gjorde det, i februar/mars satte jeg meg på venteliste. I august fikk jeg meldingen, fra 1 september hadde jeg ny fastlege, jeg var så spent og lurte litt på hva jeg hadde gjort. Den 28 August fikk jeg hjerneblødning.

Det var en underlig telefonsamtale til den nye fastlegen «Hei, jeg har fått ny fastlege hos dere. Skulle gjerne hatt en time så raskt som mulig selv om dere ikke har fått papirene mine.» «ja, det er litt fullt men haster det veldig eller?» «Tja, det var riksen som sa jeg skulle be om det, du skjønner jeg hadde en hjerneblødning her om dagen» Jeg fikk time fortere enn fort!

Jeg ble kjørt ned og var veldig spent, tenk om jeg hadde gjort noe dumt? Og det å skulle til en helt ny lege etter noe sånt?!

Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, men ble så glad. Jeg kom til en lege som hørte meg, tok tak i det som trengtes og han snakket med meg. Jeg følte meg rett og slett både sett og hørt når jeg gikk derifra. Siden har inntrykket mitt bare blitt bedre og bedre. Han tar tak i ting, sjekker opp med spesialister der det trengs, utfordrer meg på helseangsten min men ikke på en sånn måte at jeg føler han fordummer meg. Ikke minst all den tiden han har brukt på meg så jeg skal føle meg ivaretatt etter hjerneblødningen. 

Jeg er så glad jeg bytta fastlege og jeg er så utrolig takknemlig over å ha en lege som ser meg og jeg føler faktisk at han bryr seg om hvordan jeg har det!

Så nå, stoler jeg faktisk på legen igjen! Fastlegen min ihvertfall.