Sjokket!

Når jeg kom ut igjen fra CT, spurte jeg om jeg skulle opp igjen på avdeling. Det var da jeg fikk beskjeden, litt uklart og i full fart, men at det var en hjerneblødning og at jeg nå ble kjørt opp på intensiven. Den frykten som satte seg i meg idet de sa det, var så grusom at jeg kan ikke beskrive det.

Det gikk fra at mannen skulle være hjemme med mini til jeg kom hjem og at vi skulle ha fridag sammen, til frykten for å aldri se de igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller hvordan jeg skulle forholde meg til det.. og endte opp med å bare gråte, ukontrollerbart.

Sjokket av alle som ventet meg når jeg ble trillet inn på intensiven sitter fortsatt i. Det var intensivsykepleiere, anestesisykepleiere, anestesioverlege, en annen lege(ikke sikker på hva slags). De snakket med meg og forklarte noe ala «Du har en hjerneblødning, det er farlig og man kan dø, men du må prøve å være så rolig som mulig» Jeg hørte ingenting annet enn at jeg kunne dø!

Jeg hørte også at de diskuterte om vi skulle fly eller kjøre med blålys inn til Rikshospitalet. Det eneste som kvernet i hodet mitt var at jeg ikke kunne dø! Jeg har jo familie - mann, barn, foreldre, søsken osv... Tenk om jeg ikke skulle få se de igjen.. Jeg kunne jo ikke dø nå!

Jeg var så redd for å ikke få høre stemmen til sønnen min igjen, at han skulle vokse opp uten en mamma, at han er så ung at han kanskje ikke kom til å huske meg. At jeg ikke skulle få følge den oppveksten sammen med mannen min og alle de fantastiske tingene livet innebærer. Kanskje ikke engang 4-årsdagen? Jeg tror jeg var innom de fleste fryktelige tanker man kan ha.

Samtidig beklaget jeg meg sikkert 100 ganger over at jeg gråt og var redd. De satte venefloner og diverse, på med EKG lapper og inn med kateter. Tre ambulansearbeidere kom til, pluss at den ene anestesisykepleieren skulle være med i ambulansen i tillegg. De trøstet og sa det var lov å være redd, men jeg klarte ikke stoppe gråten.

Jeg ringte mannen min og sa hva som hadde skjedd. Han tok alt med ro og ordnet med mini så han fikk normal dag og fikk komme i barnehagen. Hvordan han hadde det inni seg er vel noe annet. Fikk også ringt mamma som var på vei inn for å være med meg på sykehuset på morgenen og bedt henne snu, jeg skulle på riksen, i ambulanse, for jeg hadde hjerneblødning. Stakkars både gubben og mammaen, det var ikke helt den starten på dagen de hadde ventet!

De stroppet meg fast på båren med ett stativ med masse maskiner oppå og avgårde skulle vi. Når vi kom ned i ambulansegarasjen spurte en av ambulansearbeiderene de andre hvilken ambulanse vi skulle ta, jeg følte meg jo litt brydd over at jeg gråt så mye så jeg prøvde å fleipe med «vi tar en gul en a’!», det var ingen som lo…