Bare litt hodepine

Det skjedde når jeg og mannen min satt hjemme og snakket, jeg fikk skikkelig vondt i hodet. Det var like rundt leggetid for mini og jeg prøvde å ikke gjøre noe veldig utav det. Prøvde å sette meg litt med øynene lukket, men fikk tåkesyn, som etter litt gikk over igjen.

Det var først når jeg skulle lese og synge nattasang, jeg virkelig merket at ting ikke var som de skulle. Det var vanskelig å fokusere på hva som sto i boka og det ble en veldig monoton lesing, selv om jeg prøvde å være som vanlig. Jeg tenkte det var på grunn av smertene og sang ferdig før jeg sa god natt.

Tok ett par paracet og la meg med en kald klut på panna, men ingenting hjalp. Det var ikke mulig å få slappet av. Jeg hadde tidligere sendt melding til mamma som ba meg ringe legevakta, men etter å ha snakka med broren min som insiterte på det samme ringte jeg.

På legevakta sa det samme som jeg tenkte, det var nok ikke noe men jeg kunne få komme på en sjekk. Måtte da ringe mannen som var på butikken og høre om han var langt unna, han var heldigvis på vei hjem. Barnevakt er ikke så lett å få tak i på minuttet så sent på kvelden, men det var jo bare hodepine, så jeg forsikret mannen om at det gikk fint å kjøre selv.

På legevakta ble det mye venting på venterommet, men etter hvert fikk jeg komme inn til en sykepleier som vurderte meg til oransje. Det var så legen skulle sjekke meg i hvert fall. Legen jeg kom inn til sa med en gang at det ikke var migrene, men at det kunne være en såkalt cluster-headache. Siden jeg har EDS, ville han uansett ringe en nevrolog og at jeg skulle på CT.

Dette innbar også at jeg måtte over på akuttmottaket og legges inn. Da begynte det å slå meg, at jeg kanskje måtte være på sykehuset natta igjennom. Det kom en veldig jovial lege som også mente at «siden jeg hadde kommet meg forbi både fastlege og legevakt, da skulle jeg jammen få den CT’n» han kom derimot ikke til å ha tid til å skrive meg ut den natta, så jeg måtte regne med å bli til morgenen etter.

Når han gikk husker jeg at jeg sa til svigermor, som hadde vært så snill å møte meg på legevakta, at jeg syns jeg var litt bedre og tenkte kanskje det var bedre å reise hjem. Det syntes hun ikke, og nå fikk jeg ta disse undersøkelsene. Jeg sendte også melding om det til mannen min og fikk svar «Hør på mamma!» Heldigvis gjorde jeg det!

Etter hvert kom mamma som hadde kommet seg hjem fra trening og avløste svigermor som hadde vært med meg i flere timer. Hun hadde med mobillader til meg, jeg var livredd for å miste kontakten med de hjemme når jeg først måtte være på sykehuset hele natta. Vi fikk forklart at de hadde en radiolog på bakvakt, men de kom ikke til å forstyrre han for å se på bildene mine, da de kun ringte etter han når det var akutt.

Jeg skulle derfor legges til overvåkning natta over. Hadde mamma visst at å legges til overvåkning på sykehuset her, var å bli lagt på gangen med ei sauebjelle til å ringe etter hjelp, hadde hun aldri reist.

Det var en natt med mange bekymringer! Det var så vondt å sende melding og si natta til de hjemme, men mannen min forsikra meg om at de klarte seg helt fint uten meg hjemme og at de gleda seg til jeg kom hjem neste morgen. Jeg måtte til slutt la han legge seg i to-tiden.

Jeg hadde fått en seng som måtte justeres manuelt og fikk ikke tak i noen til å hjelpe meg å få lagt ned senga før i tre tiden på natta. Jeg forsøkte å ringe i sauebjella flere ganger, men det eneste jeg klarte å oppnå med det var å vekke de andre som lå på gangen og på rommene rundt. Jeg sovnet/sløvet nok litt i en times tid etter å ha fått ned ryggen på senga før ett helvetes uvær brøyt løs.

Tror det tordenværet er noe av det verste jeg kan huske, det vekte heldigvis mange andre enn meg også, så jeg fikk noen å skrive med på telefonen. Både mamma og broren min våknet og jeg var så letta over å få skrive med noen igjen, lettere å få tankene bort fra det som er skummelt, når man ikke er alene. På morgenkvisten tok jeg med væskebehandlingsstativet og rusla meg en tur for å finne en do, det var i andre enden av gangen, mot en annen avdeling, jeg fant den etter å ha leita litt.

Tidlig på morgenen kom sykepleierne og sa vi måtte ta en CT til med kontrast, for å få med blodårene i halsen. Jeg tenkte ikke noe videre over det, tenkte det var det som måtte til for å få komme hjem og var på ingen måte forberedt på det som så skulle skje.