Rikshospitalet

Innover var jeg ett følelsesmessig rot av frykt, dødsangt og følelser. Det var tre ambulansearbeidere og en fantastisk anestesisykepleier. Han la bare en bestemt hånd på beinet mitt når jeg gråt som verst, han sa ingenting, men han viste at han var der og jeg tror det er det aller beste han kunne gjort!

Jeg gråt for alt innover, kjente steder jeg så ut igjennom vinduene på ambulansen, kanskje det var siste gang jeg fikk se de? Vi passerte en av bilene fra jobben til mannen min, skulle jeg få se han og sønnen vår igjen? og når jeg ikke gråt, så skravla jeg, men hver gang vi kom innpå temaer om familie eller lignende, knakk jeg sammen som ett vrak, men sykepleieren var like rolig. Skulle ønske jeg kunne forklart den anestesisykepleieren i ambulansen, hvor takknemlig jeg er over den roen han hadde oppe i noe av det mest kaotiske jeg har opplevd! 

Jeg husker enda den fysiske smerten som reiv inni meg når jeg sendte melding til mamma:

"Hvis det skjer meg noe, så pass på at alle vet hvor glad jeg er i de ❤️"

 Jeg kunne jo ikke sende det til mannen min som var i full gang med morgenrutiner før barnehagen, men jeg måtte få sagt det, bare tilfelle…

På Rikshospitalet sto de klare, det er på rikshospitalet de tar imot hjerneblødninger i Norge. Så jeg ble tatt imot av en nevrokirurg, og flere sykepleiere.

En ting var å si "ha det" til ambulansesjåførene, men når anestesisykepleieren kom og sa "ha det" syns jeg det var så ille, han var liksom "tryggheten" min. Enda han var jo faktisk med tilfelle jeg måtte legges i koma eller lignende.

Her ble det igjen tatt ett lass med tester, men legen var så behagelig å snakke med og fikk beroliget meg en god del. Mulig jeg husker feil, men jeg tror han sa noe sånt som at siden jeg ikke hadde like sterke smerter når jeg snakket med han, så trodde han det kom til å gå fint med meg, men det er mulig dette var en ønsketenkning jeg hadde.

Jeg fikk ikke lov å reise meg og ikke lov å ha hodeenden på senga høyere enn 15° inkl. pute(jeg som hadde sitti halve natta og vært ute og vandra etter å finne toalett på lokalsykehuset). Legen satt hos meg en god stund mens han fylte ut papirer og snakket om sånne ting som uværet ute. Utrolig som det hjalp.