Nevrokirurgisk overvåkning

Jeg ble trillet videre fra akuttmottaket til nevrokirurgisk overvåkning-sengepost. Da hadde mamma rukket å komme og jeg var så letta over å få se henne. Tror aldri man blir for gammel til at det er en trøst å se mammaen sin!

Nevrokirurgen er ett sånt sted du har en pleier som passer på deg til enhver tid, dag som natt, og de må avtale med annen pleier om de skal ut av rommet. Sykepleieren hadde plassen like nedenfor fotenden til senga mi, så hun kunne se meg og apparatene mine hele tiden.

Den første sykepleieren jeg kom til var utrolig koselig. Hun skulle blant annet ta meg med på MR Caput angiografi, de turte ikke å ta arteriografi(?) pga EDS’n, jeg så at hun pakket med noe som hun bar på hver gang vi skulle avgårde. Jeg tøyset med at det var «crash cart» hun hadde med, var ikke like morsomt når det var riktig...

Da jeg kom til MR fikk jeg beskjed om at dette var en av de MR undersøkelsene som tar lengst tid, men at jeg måtte forsøke å ligge stille hele tiden. Det er lettere sagt en gjort når du har jevnlige gråteanfall. Jeg fikk tilbud om at jeg kunne få se på film siden jeg syns hele greiene var så skummelt, men jeg takket nei. Jeg tok meg sammen og tenkte at dette var noe jeg måtte igjennom for å finne ut av dette og bli ferdig. De måtte ta en pause underveis for å gi meg oksygen og noe blodtrykksøkende for å få gjennomført undersøkelsen. På grunn av blødningen var blodtrykket mitt så lavt at de fikk ikke sett alt de skulle på bildene. De fikk ordnet det og med kontrast og oksygen gikk resten av bildeserien greit. Når de endelig sa jeg var ferdig nesten halvannen time senere, grein jeg igjen, men av lettelse over å være ferdig.

Heldigvis ventet mamma oppe så jeg fikk snakka litt til med henne, dessverre var det ikke så lenge jeg fikk ha noen hos meg og jeg var knust igjen når mamma måtte dra. I tillegg var det vaktskifte i samme slengen og sykepleieren var ferdig på jobb også. Jeg fikk en fantastisk sykepleier på vakt etter henne også selvfølgelig, begynner å tro at de fleste sykepleiere er det..

Hun var så snill og hun tok seg tid til å snakke med meg. Jeg fortalte henne at jeg hadde helseangst og at jeg var fryktelig redd for å dø. Vi snakket om familien og at jeg håpet at sønnen min kunne komme sammen med mannen min den ettermiddagen. Jeg ville så gjerne se han, men jeg visste ikke om det var lurt siden jeg gråt og var så ødelagt.

De fortalte at de hadde egne ansatte som jobbet spesielt med å gjøre besøkene fine for barn, med å forberede og forklare før de kom inn og sånn. I tillegg hadde de gaver til barna som kom på besøk på avdelingen og de skulle gjemme ledninger og slanger så det skulle blir ett best mulig besøk. Allikevel, siden jeg var så redd som jeg var og gråt så lett, visste jeg at jeg kom til å gråte når jeg fikk se han, og jeg ville at han skulle utsettes for det. Så jeg avtalte med ett veldig tungt hjerte at mannen min skulle komme innover uten mini og at jeg heller skulle prøve å snakke med han på telefon.

Siden jeg var så fryktelig redd var det vanskelig å holde seg helt rolig, panikken kom innom i bølger og sammen med den kom gråten. Sykepleieren gikk derfor og snakket med nevrokirurgen "min", så han kom og snakka med meg så fort han hadde mulighet, etter å ha sett på bildene mine. Det hjalp veldig mye å få snakke med han.

Han forklarte at de så en blødning i hjernen min, men den var ikke stor og de kunne ikke finne fokuspunkt. Dette var bra, for da tydet det på at det ikke var en arterie som var sprukket. Han mente at dette kom til å gå bra og at jeg skulle få sette meg litt høyere opp i ryggen og taes av faste. De hadde bestemt at jeg ikke trengte å opereres. Hvis smertene ikke økte på, kunne det hende jeg kunne få komme på ett annet rom allerede dagen etter!

Da mannen min kom, hadde jeg jo allerede snakket med legen og var ganske så letta! Jeg grein jo selvfølgelig igjen og var fortsatt veldig frynsete i nervene. Besøket av mannen min var det beste jeg kunne ha, han har en egen evne til å få meg til å slappe av bare han er i nærheten. ❤  Vi ringte så jeg fikk snakke med mini, det var så godt å bare høre stemmen hans. Jeg forklarte at mamma er på sykehuset for jeg har så vondt i hodet, men at han skulle få besøke meg dagen etter, og tilogmed få en gave når han kom. Det var vondt også når mannen min reiste hjem, men jeg følte meg allikevel litt lettere, både etter å ha sett han og fått ringt hjem.

Den kvelden følte jeg meg bedre og bedre, men jeg hadde så mye nervøsitet innabords at jeg snakka som en foss, jeg snakka så mye at jeg ble på ett tidspunkt tilbudt å få snakke med en sykehusprest. Ikke for noe religiøst, men bare for å ha noen å snakke med og sikkert så sykepleieren skulle få gjort jobben sin. 🤪

Jeg takket nei til det men så litt på netflix på nettbrettet mannen hadde tatt med inn til meg. Da sovnet jeg til og med litt innimellom og når jeg våknet var det kommet en ny pleier, så jeg sovnet nok skikkelig en liten stund. Natten igjennom var urolig men jeg følte det var greit å sove sånn innimellom. Jeg ble utrolig glad når jeg fikk se morgenen etter at det var samme sykepleier som kom på jobb, som hadde hatt ettermiddagen dagen før, det var liksom trygt med noe kjent.

Jeg var veldig spent på legevisitten, sykepleierne hadde forberedt meg på at jeg måtte regne med en stund på sykehus og fortalt at mange fikk både flyforbud og førerkortbeslag. Vi som skulle til syden for første gang på 9 år, også kommer den liksom?

Da legevisitten kom var det nevrokirurgen fra dagen før og en lege som jeg tror var i spesialisering. De hadde sett mer på bildene og konkludert med at det høyst sannsynlig var blødning fra en vene. De hadde jo også da gått igjennom og sett at jeg hadde ingen utposninger på arterier. De så derfor ingen grunn til å holde meg der og sykeliggjøre meg mer, jeg skulle få reise hjem! Jeg fikk kjøreforbud i ett par uker, og måtte ta det med ro, men fikk ingen flyforbud. Ny MR om ett par uker.

Det var en god nyhet og fortelle mamma som satt og ventet på gangen, hun skulle nemlig komme på morgenvisitten, i stedet ble det enda flere timer for å ta meg med hjem. Jeg tror, selv om hun også var veldig sliten, syns de timene var helt supert med de nyhetene og jeg kunne ringe mannen min og si at jeg kom hjem!

Vi fikk tilogmed med gaven sønnen min skulle få når han skulle på besøk, ❤️altså de sykepleierne ❤! 

Så fikk vi dra! 

Helt ærlig, det var ganske så skummelt å reise også. Fra å ikke få reise meg, festet til masse apparater med en person som passet på meg hele tiden – til å gå ut av sykehuset og reise hjem.

Men mest av alt, gledet jeg meg til å komme hjem til familien og holde rundt sønnen min!