Tiden etter

Tiden etterpå Det å komme hjem fra sykehuset var helt fantastisk, samtidig veldig skremmende!

Jeg ble jo sendt hjem med beskjed om å ta det med ro, ikke kjøre bil og ta hensyn til hodet, ble smertene verre hadde jeg gjort for mye. Det var mange tanker og mye frykt inne i bildet i lang tid, men den første tiden var absolutt verst! Jeg turte ikke engang å dusje uten at mannen min var i nærheten, jeg turte ikke låse døra når jeg skulle på do lenger, jeg var redd for å være alene hjemme og enda mer redd for å være hjemme med sønnen vår uten at noen flere var hjemme. Jeg var generelt livredd for at det skulle skje igjen!

Det var vanskelig å ta innover seg at jeg, 33 år gammel, hadde hatt hjerneblødning. Hjerneblødning og blodpropp i hjernen med samlebetegnelsen «hjerneslag», har for meg vært noe som skjer godt voksne. Faren min hadde ett slag når han var 48 år gammel og vi har alltid snakket om at han var så ung når han fikk det. Det var riktignok en forbigående blodpropp og han fikk trent seg helt frisk igjen han også. Men jeg lærte nå at dette er noe som kan ramme i alle aldre, men at hjerneblødninger er svært sjeldent. Uflaks, rett og slett! Men jeg hadde hell i uhell og har kommet fra det uten varige mèn.

Vi fikk utrolig god hjelp fra familien både den tiden jeg ikke hadde førerkort og generelt tiden etter. Vi laget kjøreplan og de stilte opp, kjørte og henta i barnehage, og kjørte på alle legetimer og undersøkelser som jeg måtte på den første tiden. De stilte opp på alt som trengtes og enda litt til, det er vi så takknemlige for!

Mannen min sto på som en helt, med ALT husarbeid, matlaging, handling, jobb og skole. Jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til! Jeg setter så stor pris på hvor langt alle strakk seg, for at sønnen vår skulle få så normale dager som mulig oppe i det hele og for at jeg skulle få tiden til å heles best mulig.

Første dagen jeg fikk kjøre bil igjen og endelig kunne kjøre og hente i barnehagen, fikk jeg prolaps. Så da måtte alle trå til igjen, og hjelpe oss enda mer. Sånn sett var det jo greit nok at det skjedde da, jeg måtte jo ta det med ro uansett.. men det var veldig surt med en gang, endelig skulle jeg jo få litt frihet tilbake og familien skulle slippe all kjøring som var opptil flere ganger om dagen.

Av helsevesenet fikk jeg en veldig god oppfølgning. Behandleren min på DPS tok meg imot med åpne armer med ekstra oppfølging første tiden, for å hjelpe meg å sortere tankene rundt hva som hadde skjedd. Fastlegen min, all ære til han! Første dag med ny fastlege så kom jeg med dette, men jeg fikk time med en gang og han har satt av tid og fulgt meg opp på en utrolig god måte.

Vi skulle, som jeg nevnte i ett tidligere innlegg, til syden bare sju uker etter dette skjedde. På sykehuset hadde jo pleierne forberedt meg på at man som regel får ett flyforbud etter slike hendelser. Jeg spurte nevrokirurgen før jeg ble skrevet ut og fikk klarsignal for å reise, men jo nærmere vi kom avreisedato, desto mer usikker ble jeg på om jeg hadde hørt riktig.

Når jeg var på sykehuset hadde jeg jo 10 000 spørsmål og ikke nok tid til å spørre alle. Jeg spurte veldig mye og fikk svar på mye, pluss veldig mye annen informasjon og det ble rett og slett for mye å ta innover seg og huske på! Fredagen før avreise (vi skulle reise på onsdag) sa derfor fastlegen at han skulle ringe Riksen for å høre om vi kunne reise eller ikke. Mandag formiddag ringte han meg, de så ingen grunn til at jeg ikke kunne reise. Jeg var så glad! Mammahjertet hadde verka i så lang tid over at jeg ikke kunne delta og være med som vanlig, endelig skulle vi ha ferie og bare være sammen!

Det jeg ikke var forberedt på var at jeg fortsatt skulle ha det lurkende i bakhodet når vi kom på flyet, tenk om det skjedde noe galt med blodårene igjen? Da var det veldig godt å ha noen andre å flytte fokuset over på. Jeg kunne ikke vise min frykt for dette, da det var om å gjøre at mini skulle få verdens beste opplevelse med å fly for første gang. Hadde det ikke vært for det og ett veldig sterkt ønske om familietid, hadde jeg neppe reist. Pysete som jeg er!

I dag er jeg så glad for at vi reiste, legene visste visst hva de snakka om, og det gikk jo bra. Vi måtte tilrettelegge litt på turen med litt ekstra hvile, men alt i alt fikk vi en super tur!

Nå om dagen er jeg så heldig at jeg har kommet inn på trening hos fysioterapeut på Vikersund Bad med trening i varmtvannsbasseng, jeg må tilpasse det utifra hva jeg orker og klarer, men det er veldig godt å kjenne på at jeg kan røre meg litt igjen og litt skummelt å kjenne hvor mye man forfaller på å ta alt med ro over så lang tid!