Angst og OCD

Frykt er jo noe vi alle heldigvis er født med, til enn viss grad er jo det bra, ellers hadde vi nok ikke blitt særlig gamle noen av oss. Angst er når den frykten får såpass overtak at det preger hverdagen. Enkelt fortalt, kanskje litt for enkelt..

OCD – er i mitt tilfelle tanker og handlinger som blir for store i forhold til hva som er «bra nok». Det har vært i forhold til mange flere ting tidligere. Nå er det spesielt i forhold til hygiene og håndvask.

De siste 15 årene har jeg hatt angst og OCD, i større eller mindre grad.

Etter jeg var i en bilulykke da jeg var ung kom angsten for fullt, det var vel på dette punktet jeg forsto at jeg ikke var udødelig, noe som var forferdelig skremmende!

Etter det hadde jeg en periode med både angstanfall og helseangst. Noe behandling ble ikke nevnt, jeg fikk noe beroligende tabletter jeg aldri turte å ta og ferdig med den saken. Derfor ble det til at jeg ble «kvitt» angsten ved at jeg skapte meg sikringsteknikker, med dobbeltsjekking av at alt og alle var i orden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk venninner til å sjekke at stalldøren var lukket hvis vi var de siste, så jeg slapp å tenke på det den kvelden. Hvor mange meldinger de fikk om jeg hadde husket ditt eller datt.

Da jeg flyttet for meg selv kunne jeg bruke en halvtime på å reise hjemmefra, jeg måtte sjekke at kontakter var trukket ut, at komfyren var av, at alt var der det skulle – så var det om døra var låst. Jeg er helt ærlig ikke sikker på hvor mange ganger jeg sjekka at døra var låst. Hadde jeg det travelt valgte jeg den raske måten, jeg ringte noen som kunne høre at jeg låste.

Å gå på offentlige toaletter eller ta på dørhåndtak, rekkverk, gelenderet på rulletrapper eller lignende var ikke mulig. Jeg hadde ingen problemer med å bli møkkete, det var de stedene jeg tenkte det kunne være blod eller andre kroppsvæsker som var problemet – jeg var livredd smitte.

Denne gangen ble jeg sendt på DPS til behandling. Jeg husker meg møtte opp veldig spent, når behandleren sa at vi skulle jobbe med å ha hendene i honning og føle på det å være klissete?! Iom at hun ikke så helt problemet mitt, ble jeg og fastlegen enige om å sette meg på tabletter mot OCD. Det fungerte i grunn ganske bra det, men jeg skulle nok heller spurt om å komme til en annen behandler allerede den gangen.

Jeg fungerte faktisk ganske så bra i flere år, litt mer nøye på enkelte ting enn andre kanskje, men jeg fungerte og hadde ingen store problemer med det.

Etter noen år med jobb og videre skolegang som var mislykket både på grunn av endring i utdanningsløp og en håpløs kropp, møtte jeg veggen. Sånn skikkelig stopp der du detter på ræva og ikke vet hvordan du skal komme deg opp igjen.

Sikringsteknikker kom for fullt, vasking tiltok og angsten skøyt seg himmelhøy!

Igjen ble jeg henvist til DPS, men denne gangen fikk jeg en helt fantastisk behandler. Det er jo ikke sånn at jeg holder på med disse sikringsteknikkene og tenker at det må være sånn, for all del - jeg skjønner at det er teit! Det som var så bra her var at hun kunne le med meg men samtidig ha forståelse for hva jeg tenkte og følte. Selv om mye av det man legger opp av sånne sikringsteknikker er helt på bærtur. Hun hjalp meg så utrolig mye, altså, hun endret livet mitt!

I en del år etter dette hadde jeg det bra! Litt mer forsiktig enn andre og litt nøyere på hygiene var jeg nok, men ikke så det preget meg i stor grad.

Men så skjedde det igjen. Det ble problematisk på jobb, jeg ble sykemeldt, fikk dårlig samvittighet – ble redd for at noen fra jobb skulle se meg utenfor huset. Hadde også vært alvorlig syk en runde og det hadde generelt blitt mye på privaten.

Så jeg møtte veggen, - igjen.

Like stor fart som den første gangen, om ikke enda større. Angsten tok så grep i meg at jeg var på det verste redd for å møte folk jeg ikke stolte 100% på, for jeg var redd for hva de skulle tenke om meg.

Jeg ble nok engang henvist til DPS, kom til en veldig koselig psykolog, men det ga liten effekt. Det er litt som ellers i livet, noen får man en god kontakt med – andre ikke. Og akkurat i dette tilfellet er det viktig å ha noen man virkelig kan snakke med. Jeg fikk heldigvis bytte og er nå tilbake hos min gamle behandler.

Det har gått bedre og bedre, jeg har kommet meg opp og ut igjen, tar stadig nye steg i alt jeg kan få til og jeg har vært stolt og glad, for min egen del, men også fordi det letter belastningen på de rundt meg betraktelig.

Den siste tiden har det vært litt tøffere igjen, jeg ble minnet på i høst hvor skjørt livet er og hvor fantastisk livet er og fikk en trøkk. Jeg traff ikke veggen, men det satte meg en del tilbake på mange måter. Jeg blir veldig fort sliten og det er noe som igjen trigger angsten om jeg ikke får nok hvile. Hvis jeg skal prøve å beskrive angsten når den tar tak, så er det litt som den følelsen der du kjenner på magen at du har spist mat som er dårlig, magen knyter seg og svetten pipler, i tillegg løper pulsen løpsk og det føles som blodet forsvinner fra ansiktet. Samtidig kjennes det ut som noen prøver å rive deg i stykker innvending. Det kan egentlig ikke forklares helt, men det er ubehagelig, skikkelig ubehagelig.

Jeg har slitt med angst for å dø. Alle tankene som vellet opp i meg rundt hjerneblødningen vil liksom ikke helt være med på å slippe taket, men nå legger jeg det over på andre sykdommer jeg blir redd for å få. Det blir slitsomt for både meg og de fantastiske menneskene jeg har rundt meg.

Dette er visst ganske normalt etter en såkalt «nær døden opplevelse», det var jo sånn alarmsentralen min oppfattet det i hvert fall. Det kommer til å bli bedre igjen, jeg må bare ta tiden til hjelp – i tillegg til behandling.

For all del – det er ikke sånn at man merker det her om man møter meg på gata, annet enn at jeg kanskje er litt stillere enn tidligere, og blir litt lettere rørt.