Når hverdagen blir helt forandret

Tja, hva skal man si om dagen.. Jeg syns faktisk at det har vært vanskeligere å skrive noe nå enn når hverdagen er på plass.

Det er en uvirkelig tid vi er inne i og det er nok mange som meg, som syns dette er skremmende og vondt. De aller fleste vil verne om sine nære og kjære, heldigvis. Det her er den viktigste dugnaden de fleste av oss kan være med på!

Dagene blir travle nå, fra å ha 6-7 timer til rådighet daglig, til å la kroppen bestemme hva jeg klarer - til å ha full fart hele dagen, det er en stor forskjell.

Noen ganger må jeg krype til korset og be om hjelp da hodet eller kroppen bestemmer at nok er nok. Derfor bruker jeg kveldene til mye hvile og vanvittig mye søvn.

For de som kjenner meg godt har jo smitte vært noe av det jeg har slitt mest med tidligere, hovedsakelig blodsmitte, men også «usynlig» smitte. I de periodene jeg vasket som verst – har jeg rett og slett levd med mange av de samme forhåndsreglene som anbefales nå, det var bare 10 hakk drøyere. En viktig forskjell var at når jeg sleit som verst med det, var det ingen pandemi.

Jeg har jobbet hardt og blitt kvitt det meste.

Jeg kommer nok alltid til å ha en god håndhygiene for eksempel, men jeg har utarbeidet regler for hva som er innafor og følger de.

For eksempel så dusjet jeg og skiftet alle klær om jeg hadde vært på legekontorer, hvis jeg hadde gått i byen og sett noe jeg trodde kunne ligne blod på bakken (kunne like gjerne vært ketchup) eller vært i Oslo for eksempel. Jeg skiftet klær hver gang jeg kom hjem, med unntak av om jeg hadde vært på besøk hos familie. Jeg hadde mine trygge soner. Jeg kunne lett finne på å dusje flere ganger om dagen, hver dag.

Med tanke på dette, trodde nok mange at det nå kom til å ta helt av for meg. Jeg lever jo på en måte i ett av mine mareritt.

Jeg skal innrømme at jeg tar de forhåndsregler som er gitt fra myndighetene, og jeg er nok nøye. Jeg er jo i risikogruppe og ønsker rett og slett ikke å utsette meg for unødvendig risiko, men heldigvis har det ikke gått over styr, jeg har mange års trening på å leve sånn som dette og for meg så går det mer naturlig enn å vaske «normalt». Jeg vasker jo faktisk mindre nå enn jeg gjorde på det verste. Nå ser jeg til og med hvor overdrevent det var, sånn jeg holdt på før.

Men det er klart, det er lett å si nå som jeg ser tilbake på det.

En hyllest til de som virkelig fortjener det om dagen!

Jeg er så vanvittig imponert over de som i dag jobber i helsevesenet. De som har jobbet der i alle år, eller de som nå trår inn igjen i gamle roller. Det er mange som nå holder Norge i gang, og jeg er veldig imponert og takknemlig for at Norge holdes i gang selv om vi er mange som må holde oss unna andre om dagen.

Stå på, jeg heier på alle dere i samfunnskritiske jobber!

Til dere andre – vask henda, hold dere hjemme, dette er heller ikke tiden for å ha besøk eller å fly på butikken daglig. Det er nå vi må stå sammen, nyheter får man på tv'n og hytta står der neste år også!

Pysa sjøl, det er meg!

 På lørdag kveld lå jeg på sofaen og så på tv, hodet og kroppen samarbeider jo ikke alltid like bra og veldig tilbakelent sitting eller liggestilling er det som fungerer best.

Hodepine hadde jeg vel litt av, som vanlig. Det som derimot var annerledes enn hva det pleier var at deler av synsfeltet mitt på venstresiden på en måte plutselig ble borte. Jeg klarte ikke se på tv’n som normalt og ikke klarte jeg å se på telefonen. Hjalp ikke om jeg forsøkte å lukke ett øye for å holde fokus engang. Jeg ble jo litt skeptisk til hva det kunne være, men prøvde å ta det med ro da jeg har en tendens til å dra helseting til katastrofer veldig raskt. Tenkte også med meg selv at hvis jeg fortalte det til noen ville de sikkert bli bekymra, så jeg spurte heller mannen min sånn kjapt; «du, hvis jeg hadde hatt ny hjerneblødning, da hadde det vært skikkelig vondt, sant?»

Synet kom tilbake som normalt etter, tja, 45 minutter etter noe sånt.

Pysete som jeg er, sa jeg som sagt ikke noe til familie, for jeg visste de kom til å be meg ringe legevakta. Jeg vet at etter hjerneblødningen, blir det full alarm hvis jeg kommer på legevakta med slike symptomer. Det har de forberedt meg på, så jeg ikke skal bli skremt om det skjer. Det virker kanskje litt mot sin hensikt, for jeg er nå livredd for at det skal skje igjen.

Jeg vet det er en irrasjonell tankegang, for får jeg en ny blødning, så har det jo ikke med legene eller sykehuset å gjøre. Allikevel står det for meg som forferdelig skremmende, mer skremmende enn å der og da se det an og håpe at det ikke er noe farlig. Når jeg hører og for så vidt ser meg selv skrive det nå, høres det jo het vanvittig ut.

Natt til søndag og søndag hadde jeg en del hodepine, så jeg fant ut at det var lurt å si det til familien, jeg var litt redd for å låse døra når jeg skulle dusje osv, tilfelle noe skulle skje. Alle mente vel at jeg burde ringe lege, men jeg ville helst vente til mandag – da hadde jeg jo time hos fastlegen uansett. Så jeg tok det heller med ro søndag og mandag for så vidt. Så lenge jeg ikke gjør noe, så går det ganske bra. Idet jeg må gjøre noen ærend eller husarbeid eller lignende slår hodepinen inn veldig raskt.

Jeg skal helt ærlig innrømme at det skremmer meg litt, det sitter på samme sted som sist…

På mandag var fastlegen min selvfølgelig veldig god når jeg kom og fortalte hva som hadde skjedd. Han forstår også hvorfor jeg ikke hadde ringt i helga. Han sier ikke at det er riktig at jeg ikke har ringt, men han forstår hvorfor. Han ringer så og konfererer med en nevrolog, sånn i tilfelle jeg må direkte innover. Nevrologen må igjen må forhøre seg med andre og jeg får beskjed om at fastlegen skal ringe meg når han har hørt noe.

- Jeg slapp i hvert fall blålystur til sykehuset denne gangen.

Får deretter beskjed i dag om at nevrologene ønsket at jeg skulle til øyelege, så nå er jeg henvist dit. Jeg vet ikke helt hva øyelegen skal se etter, men det blir jo spennende å finne ut av. I mellomtiden må jeg kontakte fastlegen for å høre hvordan jeg skal forholde meg til denne hodepinen, siden det skremmer meg litt. Vanskelig å slå seg til ro meg at dette også bare er ettervirkninger av blødningen.

Så nå sitter jeg her med hodepinen min da, jeg var for redd til å ringe sykehuset i helga og jeg er redd nå, fordi jeg ikke gjorde det!

Det må være beskrivelsen på den ultimate pysa!