Nå kommer den tiden jeg frykter

Det har ikke vært mye å høre fra meg idet siste.

Jeg har holdt meg opptatt med å være med familie, samt å samle kroppen når det blir for tøft. Er jo ikke til å stikke under en stol at det ikke er samme mulighetene for å hvile når det blir vondt i hode eller kropp, men det er også litt greit, nå får jeg faktisk kjenne litt mer på hva jeg tåler.

Mannen min er flink til å gi meg pauser når jeg trenger det, men det er ikke så lett å si ifra.. Tror det går på stolthet, eller noe sånt..

I hvert fall har det gått nokså fint, selv med pandemien, som er ett av mine virkelige mareritt, rasende rundt i landet.

Vi har holdt oss for oss selv og det lille sosiale vi har gjort, har vært med svært god avstand. Som å sosialisere med de gode naboene våre med stoler, på hver vår side av gjerdet, med ca 10 meters avstand. Der får du jo ett lite innblikk i hvor mye det her skremmer meg. Dette er mennesker jeg kjenner svært godt, og regner som en del av familien, allikevel holder jeg en kjempeavstand. For da opprettholder jeg den trygge bobla hjemme her.

For all del, vi kjører turer, går i skogen, og finner fine steder å sykle, men holder oss langt unna andre. Så for oss, er hverdagen så normal vi kan få til i disse koronatider. Vi har forklart mini om hvorfor det må være sånn en stund, men holder fokuset borte fra det ellers i hverdagen.

Det har vært noen gode ting oppe i dette. Vi har fått god tid sammen som familie, vi ser at vi holder sammen og klarer det bra! Jeg har snakket og sett familie i nord-norge som jeg ikke har sett på altfor lenge! Det var så koselig! Jeg har snakket med tanten min på telefonen, noe jeg innså etter å ha lagt på, at jeg gjør alt for sjeldent. Jeg får tid til å kjenne på hvor heldig jeg er som har folk rundt meg som jeg nå savner å kunne se, besøke og klemme!

Jeg klarer jo også å se nå, hvor overdrevet vaskingen jeg drev med før, faktisk var. Men sånn sett, jeg har jo godt innarbeidede rutiner som jeg nå kan bruke.

Samtidig er det vondt å ikke kunne stille opp fysisk når ting skjer og man ønsker å kunne være der, ikke bare på telefon, men være der! Ikke at man nødvendigvis må snakke hele tiden, men å kunne være på besøk og bare se på tv og være sammen, så man er der om man trengs.

Vi har en lei forkjølelse her i huset som har gått i ukesvis, vi pleier å ha det på denne tiden av året, men den mannen har fått er ekstra lei i år. Den blir bedre, men så går det på igjen, så til uka kontakter vi legen. Jeg er også småforkjøla, men ikke som han. Så det handler ikke bare om at vi ikke skal ha smitte hit, vi vil ikke sende eventuell forkjølelse til noen andre.

Selv om jeg innrømmer det lett, jeg er LIVREDD smitte!

Jeg aner rett og slett ikke hvordan kroppen min hadde taklet det nå og jeg tør ikke sjanse på det! Jeg er ikke i de mest ekstreme risikogruppene, men utsatt er jeg om jeg skulle få det. Det har vært nok helsemessige utfordringer de siste årene, i tillegg til de jeg lever med til vanlig. Angsten min for å dø, var ikke så fremtredende en periode, men også den kommer sterkere frem igjen nå. Vi har også nær familie som vi har veldig kjær, som er i flere av risikogruppene og de er så viktige for oss at vi tør ikke ta noen sjanser. Vi har ingen å miste!

Derfor skremmer det meg! Det skremmer meg at samfunnet skal begynne å åpne opp. Jeg forstår at det er viktig at folk kommer tilbake i jobb, men jeg syns det er vanskelig at man åpner med de minste barna. Jeg forstår at det er viktig for de barna som er utsatte og ikke har det bra hjemme! Det er vel det eneste jeg har full forståelse for med denne åpningen.

Ja, jeg vet det er de små som ser ut til å bli minst syke av viruset. Det er allikevel de det som har vanskeligst for å forstå og overholde regler om avstand. De trenger trøst, veiledning og leker med hverandre, de står ikke to meter fra hverandre og prater. Selv om de ikke nødvendigvis blir syke, så blir de vel bærere av viruset om de blir smittet(?) og kan ta med smitte hjem - eller til barnehagen? Garderobene i barnehagene er jo ofte trange, med mange foreldre innom på kort tid. Jeg forstår heller ikke hvordan de barnehageansatte skal ivaretas oppi det her, de har ikke en stilling der man kan ha vernedrakter eller pleksiglass.

Jeg er nok ikke av de som egner seg så godt i å være med på denne typen eksperimenter, men jeg er spent på å se hva de nasjonale kriteriene som skal i gang er for noe.

Det som også skremmer meg er hvordan jeg hører andre tolker disse restriksjonene. Vi har nok tolket de strengt, og jeg har forståelse for at mange tolker det forskjellig. Men for meg som frykter dette viruset syns jeg det er skremmende å se på feks Instagram at mange samles, ikke grupper på maks fem, men mange ganger flere. Jeg hører stadig, «jammen, det var jo bare den og den» men neste dag, «bare den og den..» Eller når jeg snakker med noen som syns jeg er for nøye, som holder meg hjemme og unna andre.

Med en gang du hørte før påske at det skulle slippes ut på noen restriksjoner, kom det i avisene om fester politiet måtte rykke ut til, mengder med folk på kollektivtransport og tonen til mange ble annerledes. Akkurat som om at vi nå er ferdig med dette. Det er vi ikke!

Hvis alle slipper opp for mye nå, så er disse ukene med permitteringer og restriksjoner nesten forgjeves. Det føles så håpløst at mange ikke tar det på alvor!

Ja, jeg er pysete når det kommer til dette! Forferdelig pysete og jeg er redd. Derfor følger jeg de reglene som føles greit for oss, selv om jeg får kommentarer noen ganger om at vi kanskje er vel nøye. Men på den måten vi gjør det, kan vi idet minste leve tilnærmet normalt her hjemme, vi er bare mindre sosiale.

Jeg håper dere som leser dette og syns jeg tenker for snevert og strengt, eller om dere syns jeg er dømmende, at dere forstår at dette er basert på min frykt og egne tanker rundt dette. Jeg tror ikke at jeg kan bedre enn ekspertene, men jeg tenker mye og setter spørsmålstegn ved mye. Det er min måte å håndtere det som best jeg kan!

Håper det er bra med dere alle og at dere har funnet en måte å ha det så bra som mulig på oppe i dette!