Trening, slanking og dårlige valg...

Nå er jeg i gang med slanking igjen!

Jeg er faktisk dritgod på å slanke meg, kan nesten kalle meg proff! Slanking i seg selv er jo ikke vanskelig. Det er ett regnestykke, forholder man seg til det, går man ned i vekt! Det er selvfølgelig unntak som har med medisinske tilstander eller medisinbruk å gjøre.. men for de aller fleste, gjelder det samme for de som for meg, - mindre inntak enn forbruk.

Det finnes jo utallige måter å gjøre det på, og jeg har vært innom de fleste. Det meste fungerer om man holder seg innenfor den «slankekuren».

I fjor gikk jeg ned 18 kg på seks måneder. Jeg syns ikke det var altfor vanskelig, for jeg var så motivert og hadde funnet noe som passet for meg. Etter en beinhard start på knekkebrødkuren, ble jeg sponsa av veldig snill familie til å komme til en klinisk ernæringsfysiolog. Det var veldig lærerikt og gjorde ting så mye lettere! Det gikk fra ett veldig strengt opplegg til at jeg skulle kunne spise normalt, men riktige mengder. Han var veldig opptatt av at opplegget ikke skulle være for rigid, for da kom det til å bli for vanskelig over tid. Dette var en endring jeg skulle kunne leve med.

Men, så er det jo disse fallgruvene.

I 2018, var jeg inne i en god treningsperiode. Jeg var ikke så streng på kosthold, men gikk jevnt og trutt nedover i vekt og trente jevnlig. En dag fløy kneet ut av ledd, det er noe som skjer innimellom, men nå ble det vondere enn normalt. Etter seks uker fant legene ut at jeg hadde røket ett av de store stabiliserende leddbåndene i kneet. Det ble mye ro og hvile, og ikke mye jeg fikk gjort. Vekta gikk oppover.

Bestemte meg så for at jeg måtte gjøre noe igjen. Jeg opprettet en gruppe med familien som jeg kalte «Kampen mot kroppen» som skulle gi meg litt mer press på på måtte gjennomføre. Men hvor stor kamp mot kroppen det skulle bli, det var jeg ikke forberedt på.

Etter en stund kom jeg i gang med en personlig trener som også var fysioterapeut. Så samtidig som jeg gikk til ernæringsfysiologen, trente jeg hardt med henne. Det var da jeg gikk ned så mye. Sommeren igjennom trente jeg mindre men holdt meg aktiv og gikk videre ned i vekt. Rett før jeg skulle starte opp igjen hos henne og ernæringsfysiologen, kom hjerneblødningen.

Det ble full stopp i alt, i begynnelsen var det viktigste bare å få i seg mat. Samtidig som mer eller mindre all aktivitet stoppet opp. Jeg fikk hodepine av å gå fra sofaen til badet, eller å bytte på oppvaskmaskinen. Fra da av syntes jeg så innmari synd på meg selv en stund, med det kom det dårlige valg i matveien. Det er nok den største fallgruven min, når jeg er på de verste smertetoppene, da kommer søtsuget og lysten på god mat.

For ett par uker siden fikk jeg øynene opp igjen for denne destruktive tankegangen. Nok en gang er jeg igjen med slanking og trening. Maten går egentlig greit, jeg vet hva jeg kan spise og hvordan jeg burde spise. Det som er vanskeligere og der jeg gjør dårlige valg nå er med treningen.

Jeg begynte å sykle med mini i sykkelvogn bak, på elsykkelen jeg har fått låne av mammaen min. Det fungerte egentlig greit, vi begynte med forsiktige turer og tok det pent. Så forrige lørdag fant jeg jammen ut at jeg skulle slenge på en styrkeøkt også! Det var ikke så lurt og jeg fikk en skikkelig smell i ryggen som begrenset det meste av aktivitet i mange dager etterpå.

I går følte jeg meg bedre i ryggen og skulle ta en sykkeltur. Mini ville ikke være med og ble hjemme med pappaen så jeg fant ut jeg fikk utfordre meg litt og ta en lengre runde. Det jeg glemte oppi det hele er at med meg er det ingen mellomting, det er kosetur eller å trene så man virkelig kjenner det. Det endte med en halvtimes tur, med en gjennomsnittspuls på 172. Den toppa på 200 bpm på turen. Jeg husker akkurat hvor det var, det var opp en bakke der jeg kjente at det svimlet litt for meg, du vet den svarte flakkinga foran øynene. Men jeg så sletta på toppen av bakken og kom meg opp, jeg skulle ikke stoppe, det var nederlag. Jeg tro på videre og så fetteren og onkelen min drev med en henger på andre siden av jordet og flirte for meg selv, skulle jeg svime av nå, visste jeg i det minste at fetteren min har veldig god kompetanse i førstehjelp. Men jeg holdt meg i gang og kom meg hjem.

Det jeg ikke var like forberedt på, var redselen som kommer når man er etterpåklok. Jeg har ikke trent så hardt eller pusha meg så langt siden hjerneblødningen. Hva om jeg forårsaket en ny hjerneblødning, bare fordi jeg var ubetenksom og ble litt for ivrig etter å gå ned i vekt?

Det gikk heldigvis bra!

Men jeg sitter igjen med en skikkelig hodepine og er litt sint på meg selv for at jeg tok i så mye! Det var rett og slett ett skikkelig dårlig valg! I dag blir det derfor en rolig dag, jeg har jo fortsatt beskjed fra nevrologen og legen om at jeg må ta det med ro ved hodepine..

Så her sitter jeg, på sofaen, og tenker hvordan jeg skal aktivisere mini på en underholdene men ikke fullt så aktiv måte.

Men jeg er i det minste -3 kg lettere, bortimot to uker etter jeg begynte.

Det er jo noe..