Om å miste identiteten sin..

Nei, det handler ikke om noe identitetstyveri..

For meg var det når det skar seg siste gangen på jobb. Fra jeg var ganske ung visste jeg hva jeg ville jobbe med, at kroppen ikke ville være med på det ble ett problem senere. Da fant jeg en ny drøm, ganske med en gang. Jeg hadde i bakhodet hele veien at jeg skulle fortsette. Selv om jeg hadde uflaks og det skar seg denne gangen også, ga jeg ikke opp.

Jeg ville videre og frem.

Jeg møtte veggen underveis og måtte skifte utdannelsesretning nok en gang. Allikevel ga jeg ikke opp, men denne gangen tenkte jeg mer før jeg valgte retning. Hva kunne kroppen min klare, hvordan skulle jeg får det til og hva slags skole ville jeg begynne på denne gangen. Jeg har jo etter hvert en del år på skolebenken, men i veldig forskjellige retninger. Jeg begynte rett og slett på nytt, nok en gang.

Jeg stortrivdes med studier og fikk meg jobb gjennom NAV, før jeg var ferdig med utdanningsløpet jeg hadde begynt, og fullførte dette ved siden av. Jeg følte meg rett og slett som “kongen på haugen”. Dette skulle jeg klare! NAV betalte en del av lønna mi til arbeidsgiver og jeg likte ordningen.

Det gikk kjempebra, en stund!

Jeg ble for ivrig og ville så gjerne, jeg tok på meg de verv jeg kunne og overså vondter og signalene kroppen sendte. Det gikk som det måtte. Arbeidsgiver ble misfornøyd, min store frykt ble nok en gang virkelighet, kroppen slo på alarmen og ryggen sa at nok var nok.

Jeg ble sykemeldt.

Det å bli sykemeldt er noe jeg alltid har følt en utrolig skam over, denne gangen var ingen unntak. Det var faktisk verre. Jeg overhørte mine kollegaer si til hverandre “Syns du hun så syk ut kanskje?”. Det var som ett skikkelig slag i magen. Skammen vokste seg større og jeg turte etter hvert ikke å gå ut av huset, tilfelle noen skulle kommentere at jeg ikke så syk nok ut.

Jeg innså på ett punkt at jeg kom ikke til å komme meg tilbake på den arbeidsplassen etter flere uheldige hendelser. NAV hadde forståelse for dette og jeg gikk over på Arbeidssavklaringspenger.

Planen min hadde nok en gang gått i stå, men forskjellen fra de andre gangene var at nå hadde jeg ikke plan. Jeg visste ikke hva jeg skulle gå til, hva jeg kunne prøve, hvordan jeg skulle ordne dette. Jeg mista rett og slett all selvtillit og mista en del av meg selv oppe i det hele. Jeg visste hvem jeg var som datter, søster, kone, mamma osv, men hvem var jeg som bare meg?

Jeg hadde ingen plan videre, nå var jeg bare meg, hva skulle jeg gjøre nå?!?

Det ble en forferdelig røre med utrolig mye angst, fra å elske å være ute og snakke med folk, stengte jeg meg mer og mer inne.

Når jeg var alene var jeg så redd for hvordan noen skulle oppfatte meg, at jeg ville helst ikke at de skulle se meg igjennom vinduet engang. Når jeg var med mini gikk det helt fint. Jeg visste helt fint hvem jeg var som mamma.

Skulle jeg på butikken derimot, klarte jeg ikke å reise alene, jeg måtte ha med meg for eksempel mamma. Tenk det, jeg måtte ha med meg mamma, i voksen alder!

Jeg kunne drive ute i hagen selv om jeg var alene hjemme, men om jeg så det kom mange mennesker rømte jeg inn i tryggheten min. Den utryggheten for hvordan noen kunne oppfatte meg, og at jeg ikke kunne gjøre noe med det skremte meg så inderlig.

Jeg følte at jeg ikke lenger hadde noe å si på hvordan jeg ble oppfattet og det gjorde meg livredd.

Dette begynte faktisk å snu, tro det eller ei, den dagen jeg ble uføretrygdet. Nå har jeg ro på meg til å komme meg på beina igjen. Jeg har ikke gitt opp håpet om å jobbe igjen, jeg må bare finne riktig jobb, riktig sted og til riktig tid!

Som jeg har skrevet om tidligere, så er jeg heldig. Jeg har en veldig god gjeng rundt meg. De er ikke så mange, men de jeg har, de vet jeg at er der. I tillegg har jeg en psykiater jeg har gått til. Hun er helt fantastisk. Hun har hele veien klart å se meg bak angsten og har litt etter litt hjulpet meg med å finne tilbake til meg selv.

Jeg jobber fortsatt med noe, men jeg tror i hvert fall selv at jeg har blitt en lettere person å være gift med eller være mammaen til, igjen. Jeg har ett stykke igjen, men nå ser og kjenner jeg store forbedringer.

Ingen kan trylle, så å få kroppen 100% frisk det får jeg ikke til, men å gjøre så godt jeg kan. Det skal jeg!

Nå nyter jeg å være ute, skravle med naboer, hilse på kjente.

Jeg nyter rett å slett å kjenne på at jeg er meg igjen. Jeg jobber med å tro og stole på at jeg er kun ansvarlig for hva jeg sier og ikke hva andre oppfatter. Det kommer forhåpentligvis hånd i hånd med selvtilliten, og den merker jeg at kommer mer og mer tilbake!

Så nå, skal jeg ut og nyte sol og sommer!

Gjør dagen så bra som mulig folkens!!