Sommeren 2020 ☔

Denne sommeren kan man vel trygt si, at ikke ble helt som vi hadde tenkt!

Med koronasituasjonen hengende over hodet på de fleste, la det en demper på sommeren før den engang hadde begynt! For all del, det er mye man kan gjøre med i en hjemmesommer, men man så jo fort at de fleste andre nordmenn var mindre redd for smitte enn hva ihvertfall jeg er.

Derfor holdt vi oss litt unna, vi droppet dyreparken, til tross for at de skulle ha gode rutiner.

Vi var en tur i tangen dyrepark, der så vi jo kjapt at folk brydde seg lite om å holde avstand. Vi så kun to ansatte iløpet av de timene vi var der, og det vaar ingen av de som gjorde noe for å passe på at folk ikke var i store klynger.

Etter fellesferien var over, var vi også en tur i Bjørneparken, vi var der tidlig og kom tidlig inn. Heldigvis! Det betydde jo også at vi var oppe og fikk gått runden før "horden" som fulgte foringene kom. Utrolig at mennesker midt i en pandemi syns det er greit å gå så tett!

Så med unntak av dette, har vi benyttet oss av hjemmesommer. Vi kom oss ikke engang på hytta pga alt det dårlige været. Og helt ærlig, i år har jeg syns det har vært helt greit, selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle sett at mini fikk opplevd mer spennende i ferien. Men, det skal vi ta igjen senere! 

Vi fikk jo en trist og vond start i ferien vår med at vi mista den ene hunden vår. 💔

Vi våknet en torsdag morgen av at han skreik av smerte, fikk kommet oss til veterinær som sa han hadde fått prolaps og satte han på smertestillende til over helgen. Det gikk nokså bra i to døgn, men på lørdag gikk smertene på. Han hylte altfor mye og jeg ringte veterinærvakten flere ganger, men han kunne ikke få mer smertestillende og de virket ikke veldig interressert i å måtte rykke ut. Magefølelsen min sa allikevel at noe måtte gjøres så vi ringte veterinærhøgskolen og fikk komme dit. De trodde vel også at det var prolaps i første omgang, men de la han inn omgående og han skulle være der over helgen. Mandag skulle han undersøkes av ortopedisk avdeling for å se hvordan de kunne hjelpe han. Vi var ganske så letta over at han var i trygge hender og de skulle ringe oss dagen etter så vi fikk høre hvordan det sto til med han. Klokken fem natt til søndag ringte de. Han hadde fått epileptiske anfall og sluttet å puste på egenhånd i 2-3 minutter. Det så ut til å gå bedre og de skulle ringe meg senere. Det tok ikke mer enn en time før de var på telefonen igjen. Anfallene hadde kommet tilbake og de hadde pustet for han i over 40 minutter. Det gikk bare en vei, og de ba om tillattelse til å la han slippe. Vi har lovet oss selv at vi skal alltid gjøre hva som er best for hunden. Så vi måtte gi slipp! Så her satt vi igjen, sjokkert og helt knust. Det var helt grusomt! For oss er hundene en del av familien og når man mister ett familiemedlem er det veldig vondt, for både voksne, barn og andre dyr. Det å skulle fortelle mini på snart fem år, at ene "bestevennen" hans var død og hva det innebærer...

Det ble mange dager med tårer, spørsmål som vi måtte svare på som best vi kunne, sorg og savn.

Vi kommer til å savne han lenge! Han var en fantastisk liten personlighet som alltid var i godt humør, alltid hadde tid til å kose, elsket å tøyse og leke og samtidig hadde verdens beste av-knapp! En ting er sikkert, han har satt potesporene sine i hjertene våre for alltid!🐾❤️

Men det er som en klok dame sa til meg når jeg begynte med hund.

"Når du tar beslutningen om å følge de over dørstokken, må du også være der når de skal følges ut igjen!"

Nå har det gått en måneds tid siden vi mistet han, og får hver dag blir det lettere å tenke på han og hvor heldige vi er som fikk ha han, selv om det var for en altfor kort periode!

Med det innlegget her, ser det jo ut som vi har hatt en veldig dyster sommer, men den har ikke bare vært trist altså!

Vi har leika og bada, hatt besøk og vært på besøk! Vi har bare hatt en roligere sommer enn vi ville om koronaen ikke hadde vært i Norge!

Håper dere har hatt en fin sommer!