Nå har det gått ett år!

Helt særlig, så har jeg grua meg litt til denne dagen, og gårsdagen.. Jeg merket det ikke først, men underbevisstheten min kjente nok på det, før jeg forsto det selv. Jeg har vært litt småstressa og urolig, men heldigvis har jeg fått fyllt opp dagene med å være med familie, stort sett hele tiden!

For ett år siden idag, fikk jeg beskjeden om at det var hjerneblødning jeg hadde hatt kvelden i forveien. Ting ble brått snudd på hodet, det ble full fart til Rikshospitalet med ambulanse. Jeg kan nok med hånda på hjertet si, at livet ble for meg litt "før hjerneblødning - etter hjerneblødning."

Det var en av de tøffeste opplevelsene jeg har vært igjennom og den frykten jeg kjente på når jeg var oppe i det, den har virkelig satt spor. Spesielt frykten for at jeg ikke skulle få se mine kjære igjen 💔

Jeg var jo utrolig heldig, jeg fikk ingen fysiske senskader som lammelser, afasi eller de andre tingene man gjerne forbinder med hjerneslag. Det eneste jeg har som "senskade" er mye hodepine(som jeg nå skal få hjelp med hos nevrolog), jeg har blitt fort sliten, og trengt større mengder med søvn. Ja, også har jeg jo blitt uføretrygdet da..

Pluss redselen for at det skal gjenta seg. Men dette blir jo bedre og bedre etterhvert som tiden går.

Men, som alltid er det jo aldri så gæli at det ikke er godt for noe!

Jeg ser litt annerledes på mange ting nå.

Jeg er så takknemlig for alle og alt jeg har rundt meg! Jeg prøver å blir flinkere til å fortelle folk at jeg setter pris på dem, selv om det alltid er rom til forbedring der!

Føler også at jeg har lettere for å finne glede i alt fra bittesmå ting, til de virkelig store. Gleden over å oppleve at jeg mestrer, alt fra å tørre å dusje med døren lukket, til å få tilbake friheten med å kjøre bil igjen. Alt har på en måte fått ett litt annet perspektiv, og det er jeg også veldig takknemlig for!❤️

Så, tatt i betraktning i ettertid, så har jo dette også som det meste annet i livet ført med seg både bra og dårlig, hvem hadde vel trodd det?!