Home sweet home!

 Idag er det ei uke siden jeg kom hjem 🥳

Og jeg ser at det går fremover, men bah, så sakte det går!

Det har vært litt av ei uke. Selv om jeg gledet meg veldig til å komme hjem til mine, er jeg ikke sikker på hvor forsvarlig det var at de sendte meg hjem, og ihvertfall ikke i begynnelsen.

Men med utrolig god hjelp av de rundt meg, har vi jo kommet gjennom det. Men for en belastning man er, når man må ha hjelp til så mye! 🙈

Først idag har jeg klart å komme meg en liten tur opp i andre etasje. Ellers klarer jeg fortsatt ikke å sitte, stå eller gå noe særlig..

Jeg hadde en real knekk på fredagskvelden der alle tårer jeg hadde samlet opp virkelig fikk skyllet ut. Om det var ett angstanfall eller at jeg gjorde feil med nedtrapping av medisinene, skal jeg ikke si for sikkert, men jeg har en mistanke om det siste...

Men nå er jeg ved det jeg vil si er godt mot igjen. Jeg skal opp og ut igjen, må bare finne riktig vei å gripe det ann!

Og for å si det sånn.. Jeg drit lei alt av streaming, lesing, lydbøker, gleder meg til å kunne gjøre noe annet!

Er igang med å finne en spesialist som kan hjelpe meg å stake ut veien videre. Får virkelig håpe at det finnes en sånn en 😉

Uansett så er jeg veldig glad for å være hjemme igjen, men gleder meg veldig til å kunne delta mer i alt. Akkurat nå er jeg en tilskuer til alt annet enn å lese, synge eller se på film 🙈

Idag er dagen det sa stopp!

Og nå har jeg fått enerom, og snille mennesker som er innom og passer på meg.

Idag sto jeg opp til en kropp som var kranglete, men jeg klarte nå å både skifte selv og få kjørt mini I barnehagen.

Det var riktignok en ganske smertefull tur, men jeg klarte det og så frem til å få hjelp av fysioterapeuten senere.

Men, når jeg skulle ut av bilen når jeg kom hjem, da var det full stopp!

Jeg prøvde meg med å legge ned setet og hvile ryggen, men det var ingen effekt.. jeg prøvde så å krabbe inn, på alle fire - funka dårlig.. så jeg klatret opp og fikk lagt meg fremover panseret mens jeg brølte av smerte.. og der sto jeg!

Gudskjelov hadde mannen min hjemmekontor og hørte brølene mine opp i andre etasje, så han avbrøt møtet og kom for å hjelpe. Med godt samarbeid og god tid, klarte vi å stable meg inn.

Allerede her sa han, at jeg hadde bare å ringe legen. Men jeg skulle bare slappe av litt, så ble det så mye bedre...

Det ble det ikke, etter en stund på sofaen måtte jeg på do - men jeg hadde ikke sjans jeg sto rett og slett fast i 90 grader. Jeg kjente desperasjonen bre seg, og jeg måtte nok en gang rope etter hjelp.

Ikke klarte jeg å krabbe, ikke fikk jeg rettet meg så jeg kunne henge på mannen. Nok var nok, mannen ringte 1-1-3 og de skulle komme.

Men det løste jo ikke problemet med at jeg måtte tisse. Løsningen ble derfor å skyve seg, liggende på ryggen som ei skurefille inn på badet. Ikke kom jeg meg opp på do, så jeg måtte rett og slett tisse I sluket i dusjen..

Mammaen min fikk jeg en skikkelig støkk stakkars, hun skulle være snill å kjøre meg til fysio, men når hun kom sto ambulansen i gårdsplassen.. Unnskyld for at jeg skremte deg, mamma!

Turen med ambulanse gikk om fastlegen men måtte videre til sykehuset.

Så dagen idag har gått med på mange målinger og undersøkelser så langt det har vært mulig å få til.

Jeg trodde jeg hadde møtt ett nytt lavpunkt når jeg måtte tisse i dusjen, men det var bare frem til legen måtte putte en finger i rumpa på meg 🙈 det var ett nytt lavpunkt...

Endte med innleggelse, de propper meg full av smertestillende, så selv om det ikke føles sånn - er jeg nok høy som ett fjell 🗻 Så her ligger jeg, og vet ikke noe særlig mer enn det foreløpig.. Heldigvis har jeg en super mann og en fantastisk familie som ordner opp så lenge ❤

Det verste med å ha så vanvittig vondt, er ikke smertene!

I går kveld hadde jeg så vanvittig vondt!

Jeg klarte hverken å gå eller krabbe når jeg skulle inn på kjøkkenet, eneste valget jeg hadde var å dra meg opp i sofaen igjen.

I dag har jeg vært hos legen i håp om å få hjelp, jeg får jo ikke gjort noe når smertene hemmer meg så mye. Han hadde dessverre ingen løsning på det. Eller jo han hadde det, men å gå på så sterke opiater som var alternativet, det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke slite med avhengighet og abstinenser oppå alt annet.

Så jeg ble enig med legen, ring fysioterapeuten og spør om å få timer enda oftere, som han sa “Det er han som kan/må hjelpe deg med det!”

Men som overskriften sier, det verste med å ha så vondt er faktisk ikke smertene.

Det er så veldig, veldig mye mer.

Det er nederlaget over å måtte spørre om hjelp.

Det er skyldfølelsen for alt du skulle ha gjort og bidratt med men ikke får til.

Det er tristhet over alt det man går glipp av.

Det er sorgen over å ikke være den man ønsker.

Det er frykten over å være en så stor belastning på de nærmeste, at de ikke gidder mer.

Det er den vonde følelsen av å være den masete kjærringa.

Det er rett og slett følelsen av å ikke strekke til.

Jeg vet at jeg kommer til å bli bedre igjen, men det er en lang og humpete vei dit.

 

Og en ting jeg har funnet ut med denna kroppen, er at det finnes ingen snarveier, det må ta den tiden det tar...

Den jævla ryggen.

Jaja, da var vi i gang igjen.

Ryggen og hofta har gått ut i full streik. Jeg vet jo at å leve med dette syndromet medfører smerter og det er greit. Jeg har alltid vondt ett eller annet sted, men det har jeg lært meg å leve med (på en måte..) Nå derimot, har noe slått seg skikkelig vrangt! Det begynte for ett par helger siden, og var såpass vondt at jeg nesten besvimte på butikken. Etter bilturen hjem kom jeg meg nesten ikke inn, smertene gjør at beina ikke vil lystre.

Dagene siden har vært variert, jeg har svetta meg igjennom møter jeg nesten ikke husker. Kommet meg til legen som forklarte at jeg har betennelse men ikke kan gå på betennelsesdempende. Fikk noe å smøre på og tilpasset dagene veldig, og hurra, det var litt bedring!

Utålmodig som jeg var begynte jeg å gjøre litt mer igjen. Beveget meg til og med ut på noen turer med hundene. Så ble det full stopp igjen og nå ligger jeg her..

Nok en gang. Venter på svar fra fysio nå, om noen kan hjelpe.

Imellomtiden, vet jeg jo at jeg må høre på kroppen, avpasse aktivitet og gi det hvile.

MEN DET ER SÅ FRUSTRERENDE!

Det er så mange ting jeg gjerne skulle gjort og bidratt med, i stedet ligger jeg her.

Jeg vet jeg må se fremover, det blir bedre igjen.

Men akkurat nå trekker det samvittigheten min ned så det holder...