Det verste med å ha så vanvittig vondt, er ikke smertene!

I går kveld hadde jeg så vanvittig vondt!

Jeg klarte hverken å gå eller krabbe når jeg skulle inn på kjøkkenet, eneste valget jeg hadde var å dra meg opp i sofaen igjen.

I dag har jeg vært hos legen i håp om å få hjelp, jeg får jo ikke gjort noe når smertene hemmer meg så mye. Han hadde dessverre ingen løsning på det. Eller jo han hadde det, men å gå på så sterke opiater som var alternativet, det ønsker jeg ikke. Jeg vil ikke slite med avhengighet og abstinenser oppå alt annet.

Så jeg ble enig med legen, ring fysioterapeuten og spør om å få timer enda oftere, som han sa “Det er han som kan/må hjelpe deg med det!”

Men som overskriften sier, det verste med å ha så vondt er faktisk ikke smertene.

Det er så veldig, veldig mye mer.

Det er nederlaget over å måtte spørre om hjelp.

Det er skyldfølelsen for alt du skulle ha gjort og bidratt med men ikke får til.

Det er tristhet over alt det man går glipp av.

Det er sorgen over å ikke være den man ønsker.

Det er frykten over å være en så stor belastning på de nærmeste, at de ikke gidder mer.

Det er den vonde følelsen av å være den masete kjærringa.

Det er rett og slett følelsen av å ikke strekke til.

Jeg vet at jeg kommer til å bli bedre igjen, men det er en lang og humpete vei dit.

 

Og en ting jeg har funnet ut med denna kroppen, er at det finnes ingen snarveier, det må ta den tiden det tar...

Den jævla ryggen.

Jaja, da var vi i gang igjen.

Ryggen og hofta har gått ut i full streik. Jeg vet jo at å leve med dette syndromet medfører smerter og det er greit. Jeg har alltid vondt ett eller annet sted, men det har jeg lært meg å leve med (på en måte..) Nå derimot, har noe slått seg skikkelig vrangt! Det begynte for ett par helger siden, og var såpass vondt at jeg nesten besvimte på butikken. Etter bilturen hjem kom jeg meg nesten ikke inn, smertene gjør at beina ikke vil lystre.

Dagene siden har vært variert, jeg har svetta meg igjennom møter jeg nesten ikke husker. Kommet meg til legen som forklarte at jeg har betennelse men ikke kan gå på betennelsesdempende. Fikk noe å smøre på og tilpasset dagene veldig, og hurra, det var litt bedring!

Utålmodig som jeg var begynte jeg å gjøre litt mer igjen. Beveget meg til og med ut på noen turer med hundene. Så ble det full stopp igjen og nå ligger jeg her..

Nok en gang. Venter på svar fra fysio nå, om noen kan hjelpe.

Imellomtiden, vet jeg jo at jeg må høre på kroppen, avpasse aktivitet og gi det hvile.

MEN DET ER SÅ FRUSTRERENDE!

Det er så mange ting jeg gjerne skulle gjort og bidratt med, i stedet ligger jeg her.

Jeg vet jeg må se fremover, det blir bedre igjen.

Men akkurat nå trekker det samvittigheten min ned så det holder...