Følelsesmessig berg og dalbane!

 Har du noen gang tenkt over hvor mye du bruker ryggen din i løpet av en dag?

Den er med i mer eller mindre alt av bevegelse!

Nå er det litt over en måned siden ambulansen måtte hente meg hjemme.

Siden det må det jo sies at jeg har hatt mine oppturer og nedturer, men jeg ser det går fremover, selv om det går såå sakte..

Jeg har møtt på utfordringer jeg ikke tenkte over før jeg sto i de, som for eksempel når jeg gikk med hunden og skulle plukke opp bæsjen hans og det endte med at jeg måtte ringe etter hjelp siden jeg ikke kan bøye meg.

Jeg ville så gjerne sitte i sola ute, men hadde ingen stol jeg klarte å sitte greit i, for jeg klarer ikke å sitte 😛

Og vi har fortsatt sykestue i stua, med seng..

Men jeg klarer endelig å få satt på litt vaskemaskiner da, ved hjelp av gripetang for jeg får jo ikke tak i det som er i skittentøyskurven uten.

Og jeg klarer å dusje på egenhånd!

Jeg kommer meg opp i andre etasje.

Jeg kan spille Nintendo med familien!

Jeg har klart å kjøre to helt korte bilturer, selv om det ble veldig vondt etterpå.

Og jeg kan gå til naboen og tilbake!

Jeg begynte jo som helt sengeliggende når jeg var på sykehuset, så fra der til her – har jeg jo kommet ett stykke!

Men følelsene får nok vel så mye gjennomgå som kroppen!

Jeg ser bilder av det nydelige vårværet, folk som er ute på tur med familie og hunder, eller koser seg i solveggen. Og jeg skal innrømme det, jeg blir misunnerlig! Skikkelig misunnerlig, selv om det er en følelse jeg ikke liker å kjenne på.

Å ligge her inne, når jeg skulle så ønske at jeg kunne vært ute, om det var å ta i fart på husker eller om så tatt opp hundebæsj etter vinteren, er mildt sagt frustrerende!

Jeg blir irritert og bitter innimellom, når jeg ser ting jeg til vanlig kunne gjort, men ikke kan gjøre.

Eller når jeg har forsøkt å sitte litt for lenge og blir satt mye tilbake.

Men jeg klarer heldigvis å la motivasjonen til og håpet over å komme meg i gang igjen styre, i hvert fall mesteparten av tiden.

Nå er små fremskritt store, og det er viktig å glede seg over alt som går rette veien!

Så hverdagen går opp og ned som en real berg og dal bane, ironisk nok, for det tror jeg ikke denna ryggen har tenkt seg opp i igjen..