Indoktrinert av Jahn Teigen?

 Optimist, jeg vet det går bra til sist!

Men,

I morgen, har jeg ligget her i seks uker!

Jeg er tidvis noe bedre og klarer å bevege meg litt rundt uten noe form for støtte, mens jeg andre ganger er helt fullstendig ødelagt. Og må henge på ett hyllesystem på badet fordi jeg ikke klarer å sitte på do.

Det er ikke mye av streamingtjenester jeg ikke har sett fra sengeløsningen på stua, for å si det sånn..

Allikevel har jeg hele veien tenkt at sånn må det være, holdt humøret oppe og tenkt at dette går seg til med tid og stunder. Har til og med vært veldig fornøyd med besøk av både fysio og ergoterapeut. Og seng på stua, det er jo kjekt! Alle vil faktisk ligge der om dagen, kanskje med unntak av gubben..

Jeg har vært så heldig å bli kjørt til og fra svindyr behandling som hjalp godt en stund, men så ble det bare vondere. Om det er fordi jeg ble for ivrig eller om det ikke var det rette, er ikke godt å si.

Mange rundt meg har ymtet frempå at jeg må få mer hjelp av noe slag hos legen, men jeg har oversett det og tenkt at de på sykehuset visste nok hva de gjorde når de sendte meg hjem. Selv om jeg var så nær pleiepasient som man kunne være, uten å være det, når jeg kom hjem.

Men så, onsdagen i påsken var jeg innom en lege, som kommenterte at det ikke var riktig at jeg gikk sånn. Jeg måtte bestille time hos legen min over påske og få mer hjelp av noe slag.

Det er ikke første gang noen har nevnt rehabiliteringsopphold for meg, men jeg er vrang som få og mener som regel at det ordner seg selv. Allikevel ble dette surrende bak i hodet;

“Finnes det noen som faktisk kan hjelpe?”

“Tenk om jeg kunne vært mer velfungerende”

“Hva hvis jeg kan bli så bra at jeg kan sitte ved ett spisebord og spise med familien? Det har jeg ikke kunnet siden sommeren ‘19, uten store smerter vel og merke...”

“Kanskje det er verdt å prøve, i og med at de 15 siste årene ikke har hjulpet nevneverdig til tross for utallige forsøk”

“Mulig nevrologen hadde rett allikevel, når han ville sende meg på rehabilitering etter hjerneblødningen”

Så idag;

Jeg har pakket bort senga på stua (kanskje litt tidlig) for å føle at jeg ikke har resignert i denne situasjonen.

Og jeg har bestilt time hos fastlegen i morgen tidlig. Jeg skal spørre om hjelp!

Så, til tross for at jeg er veldig glad for at moren min hørte mye på Jahn Teigen når jeg var lita, at jeg har optimist spillende på repeat i hodet når det gjelder denna kroppen. Så tror jeg at det er bra å bryte ut og se om det finnes noen som kan hjelpe meg!

Frykten min er bare at det er måneder med ventetid for å komme inn og at jeg blir liggende her i ytterligere x-antall måneder.

Men nå skal jeg i hvert fall prøve!

Og går det ikke, er det bare å finne frem Optimist igjen ;)