Rehabilitering, here I come!

Nå er jeg her, i de samme gangene jeg har løpt/gått/jobbet i oppveksten, men denne gangen er det som pasient..

Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har fått komme hit, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å gjøre det beste utav det!

Men jeg må jo innrømme, jeg var litt ambivalent rundt det - FIRE uker uten besøk eller muligheter for permisjon. (må bare krysse fingrene for at dette er noe det kommer lettelser på!)

Derfor har jeg også gruet meg, sånn skikkelig. Til å være borte fra mannen, hundene og ikkeminst mini! Så i går når han reiste i barnehagen felte jeg nokså mange tårer etter han hadde gått ut døra.

Heldigvis vet jeg at han har det kjempefint hjemme med pappaen sin og dyrene, selv når jeg er her. Etter å ha snakket med han om at jeg skulle hit, gledet han seg faktisk han, for da skulle han få overnatte litt hos besteforeldre pluss få besøk av de 😛

Jeg kom hit i går, men det var så mange inntrykk og følelser at jeg var utslitt og orket ikke skrive noe. I dag har jeg vært hos fysioterapeut, veldig glad for at jeg har fått den fysioen jeg har, da det er noen som var her da jeg jobbet her også. Selv om alle her er flinke, føles det trygt å komme til noen kjente. Så det har det blitt laget program for denne helgen og neste uke.

Har også vært hos lege i dag for en prat. Så nå er jeg rett og slett litt sliten og slapper av på rommet.

Det er jo ikke særlig sosialt for min del enda, iom at jeg ikke kan sitte sammen med kohorten min. Men jeg har tv og internett, sykepleierne kommer med mat på rommet og jeg har en hyggelig kontaktperson som stikker innom innimellom.

Skal prøve å skrive litt underveis om hvordan ting går!