Bra nok?

Jeg pleier stort sett å være god på å holde humøret oppe, men siden onsdag har jeg hatt veldig mye smerter.

Jeg sover dårlig og har nesten ikke kunnet gå. I begynnelsen ville jeg ikke plage noen så mye med det annet enn at jeg fortalte at det var vondt.

Heldigvis ble jeg gjennomskuet av fysioterapeut og sykepleieren som er kontaktpersonen min her. Jeg måtte rett og slett kapitulere og tåle å ta imot mer hjelp. Selv om jeg syns det var veldig vanskelig!

Idag måtte jeg få hjelp til å kle meg til bassenget fordi smertene var så store. Heldigvis klarte jeg turen ned og det var helt fantastisk hvor mye det hjalp å ligge der å flyte rundt, til tross for at jeg ikke klarte å være med på øvelsene. Jeg forsøkte forsiktig å trå litt i vannet og kjenne på hva jeg kunne gjøre, men stort sett ble jeg liggende å flyte.

Og av alle steder og tider, da fikk jeg en knekk. Jeg lå der og så på andre, mange av de godt over det dobbelte av min alder, som klarte mye mer enn meg og jeg grein av frustrasjon. Gudskjelov var det ingen som så det! Tenkte jeg hadde fått det ut av systemet, men når jeg kjente kroppen idet jeg skulle ut av vannet igjen var det ikke mulig å stoppe krana. Takk og lov for en forståelsesfull og snill sykepleier som var der og hjalp meg da!

De jobber mye med det her, spesielt er fysioterapeuten min opptatt av at jeg må forstå at jeg er bra nok. Og jeg merker det, at der har vi en lang vei. Det er lett å si, jada, jeg vet at jeg er bra nok og at jeg ikke skal være “flink pike”. Men veldig mye skriker inni meg at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke strekker til, at jeg ikke klarer alt jeg burde klare, når kroppen da slenger seg på med det og skriker det samme så kan du jo tenke deg følelsen...

Her forrige natt hadde jeg, og det høres ut som jeg tuller, men jeg hadde faktisk mareritt om at jeg ikke fikk trent nok og hadde jeg ikke hadde nok skritt! “Jeg var jo her for å blir bedre og trene, gjøre det beste utav det!”. Det sier jo litt om hvor mye underbevisstheten jobber med det.

Heldigvis har vi en stund til å jobbe med det, det har jo bare gått en uke enda..

En gladnyhet derimot er at jeg har fått permisjon den ene helgen i oppholdet og får komme hjem til mine kjære, det løfter humøret og motivasjonen veldig mye.