På oppbevaring?

Jeg visste ikke at man hadde folk til oppbevaring jeg...

Idag har jeg vært hos legen, jeg ble satt opp fordi sykepleierne mente jeg ikke hadde nok effekt av tablettene jeg går på og derfor ikke får vært på langt nær så aktiv som jeg burde.

Jeg var så spent i forkant, jeg hadde hørt navnet til denne legen før og visste at han er i familie med en svært dyktig lege. Dårlige erfaringer hos leger har jeg hatt mye av opp igjennom tidene så jeg gruet meg en del, men ble beroliget om at “han er hyggelig han”.

Dessverre viste det seg at dette var også en av de legene. Som føles arrogante og lite empatiske. Han fikk meg til å føle meg som en person som var ute etter å snike til seg mer sterke smertestillende, selv om det var sykepleierne som ga meg beskjed om å gå fordi de hadde satt opp time.

Jeg fikk høre at dette kunne ta LANG tid(ja, det kan være så), men også ting som at jeg var der på oppbevaring for å få hjulene til å gå rundt og holde meg i gang. Han avfeide meg også på ting jeg har lest meg opp på og undersøkt, uten å sjekke opp noe videre.

Det var ingen interesse i meg eller hva som kunne gjøres for at jeg skulle bli bedre.

Jeg følte rett og slett at jeg ble hverken trodd, sett eller hørt(annet enn som en potensiell narkis), og gjett om jeg savnet fastlegen min mens jeg var der!

Så på vei opp til rommet rant tårene i strie strømmer og når jeg kom på rommet knakk jeg fullstendig sammen.

Jeg var så nær å pakke kofferten, men etter flere telefonsamtaler har jeg blitt enig med familien min om å vente og snakke med kontaktsykepleieren min som kommer på jobb ikveld først.

For å si det sånn - om jeg bare er her på oppbevaring kan jeg mye heller være hjemme!