Rett skal være rett

I går var jeg som mange av dere leste, absolutt knust etter legebesøket.

Jeg vurderte sterkt om dette oppholdet var noe vits i å fortsette, eller om jeg heller bare skulle pakke og reise hjem.

En stund etter timen fant sykepleieren som hadde meg på dagvakten meg, gråtende på rommet og jeg fortalte alt sammen. Hun var helt super og satt her en stund så jeg fikk snakket om det og hun ga også rapport videre til kontaktsykepleieren min som kom på kveldsvakt.

Det tok ikke lange tiden fra hun kom på jobb til hun var her hos meg og jeg fikk snakket ut om alt sammen, selv om jeg riktignok hadde fått grini fra meg som verst før hun kom. Vi hadde mange gode samtaler og hun ordnet opp i alt hun kunne, jeg fikk også tilbud om å komme til en annen lege om det var ønskelig.

Jeg unnskylder ikke hva som skjedde men jeg tenker det var mange faktorer som gjorde det til en så vond opplevelse for meg.

Fra min side hadde jeg nok store forventninger om at dette var en lege som var utrolig flink og interessert i å hjelpe meg og at vi kunne få en god prat om løsninger.

Samtidig har jeg en fastlege helt utenom det vanlige som er veldig dyktig og forståelsesfull. Så for andre leger kan det nok være vanskelig å måle seg med han.

Jeg er ett komplisert tilfelle som kreves litt å sette seg inn i, mange her klør seg fortsatt i hodet over hvordan denne kroppen fungerer.

Pluss at jeg er nok litt var, fordi jeg setter Vikersund bad som ett sted med veldig mye gode minner både i oppvekst og i jobb og hadde en stor forventning om at alle her var veldig interessert i å hjelpe meg.

Fra legens side er det jo mange ting som kan være årsaken, han kan ha hatt en dårlig dag, vært dårlig forberedt ja, eller bare ikke hatt kunnskapen om det som trengtes for å hjelpe meg.

Uansett da, utenom akkurat det tilfellet med legen. Så tar de utrolig godt vare på meg her. De tar seg tid til gode samtaler og jeg får all hjelp jeg kunne ønske.

Noen av de kjenner meg til og med så godt at de er flinkere til å begrense meg enn jeg er selv og tør å si ifra når jeg burde ta imot hjelp.

Fysioterapeuten min har også troa på at vi er på riktig vei, om så sakte men sikkert. Vi må bare prøve, noen ganger feiler vi, andre ganger treffer vi, så får vi lage stien mens vi jobber på.

Så alt i alt, er jo dette bra for meg! Jeg gleder meg utrolig mye til permisjon med gutta mine, men enn så lenge skal jeg jobbe på for å bli best mulig!