Måloppnåelse og nye mål!

Nå har jeg faktisk kommet dithen, at de målene jeg anså som uoppnåelige når jeg kom hit, har jeg begynt å nærme meg.

Målene mine var:

Oppnå ett mest mulig normalt liv - følge opp mini, familieliv, gå tur med hunder osv

Redusere smerter

Bedre funksjonsnivå

Kunne sitte lengre, så middag kan spises sammen med familien.

Disse målene var nesten bare drømmemål når jeg kom, men nå begynner jeg å nærme meg i så stor grad at jeg har fått satt opp flere mål!

De målene inkluderer blant annet og klare å spise minst ett måltid i spisesalen per dag, jobbe videre ifht helse, kondisjon og vekt, samt å ha nødvendige hjelpemidler for å mestre hverdagen med fremtidige smerter. (det er jo ikke sånn at medfødte skavanker plutselig forsvinner, så jeg må det i bakhodet at "flare-ups" er vanlig med EDS)

Smertene er mye mindre enn når jeg kom og funksjonsnivået mye høyere. Det kan egentlig ikke sammenlignes engang. Fra å måtte få hjelp i dusjen mens jeg hang på rullatoren, til å gå uten støtte, opp og ned trapper osv.

Både igår og idag har jeg spist i spisesalen, jeg sitter på bord med skikkelig koselige damer. Igår satt jeg i ca 20 minutter og det gikk fint, idag satte skravla mi igang og jeg ble sittende i 30 minutter, det ble for lenge. Men det var jo så koselig! Heldigvis har jeg jo den kontaktsykepleieren dere stadig hører om, som passer på at jeg ikke glemmer meg helt bort. Flaks at jeg har fått ei som tør å si ifra som passer på meg, ellers har jeg jo en stor tendens til å bli overivrig ;) Så sitting oppreist er fortsatt veldig vanskelig, men bedre, uten tvil!

Rulle står heldigvis mer og mer for seg selv :D

Jeg gleder meg til turer med sykepleierene og trening med fysioterapeut. Det å klare å gå lenger og kunne være med på flere grupper er helt utrolig herlig!

Føler at jeg begynner å nå igjennom mer som meg selv, fra å være ett relativt emosjonelt vrak når jeg kom, til å tørre å være meg selv, tøyse og tilogmed slenge litt med leppa på spøk til de som jobber her. (selv om angsten innimellom biter litt i meg for om jeg sier noe galt, men jeg prøver å legge det fra meg..)

Jeg vet jeg har ett langt stykke fra å være som alle andre, og det blir jeg jo heller aldri, men det skal ikke hindre meg i å bli så bra jeg kan! 

Når jeg sitter her nå, er det rart å tenke på at jeg i utgangspunktet skulle reist i morgen, men har fått innvilget to uker til, og de skal jeg gjøre det beste ut av!