Nå smiler jeg!

Rett og slett, jeg sitter på rommet og smiler!

Det går så mye bedre, at jeg syns faktisk det er vanskelig å tro på det selv!

De siste dagene har jeg vært i basseng, på gruppetimer og fysioterapeut, allikevel er jeg oppegående! Jeg gleder meg til å røre meg, syns det er gøy å gå turer og de ansatte her må noen ganger si ifra at jeg må ta det litt med ro, så jeg ikke overbelaster. 

Det er fort gjort for meg å gå i fella og tro at jeg er bra igjen, og jeg er jo en litt sånn som streber etter å være flink og liker at andre blir fornøyd med innsatsen min. Noe som gjør at jeg kan ha en tendens til å bli "for flink" for mitt eget beste. 

Samtidig går jeg fortsatt på veldig sterke smertestillende og har fått beskjed om at det må jeg regne med å gjøre en periode fremover og er jeg ikke forsiktig sier kroppen tydelig ifra. 

I tillegg er jeg jo så sosial her nede! Ihvertfall så sosial som er lov utifra kohorter og coronatiltak. Jeg har kommet meg ut av rommet og møter så mange hyggelige mennesker! Og for noen damer jeg har ved bordet i spisesalen. 😀 Jeg merker at jeg er mye mer meg selv, jeg tør å snakke med folk og er ikke redd for hva de tenker. Jeg har kommet frem til at jeg kan ikke annet enn å være meg og en super ting her er at alle har sine ting og sine problemer. Så jeg er ikke noe annerledes! 

Jeg har jo ikke fått vært mye sosial etter kroppen streika, men gudskjelov har jeg noen gode venner som har holdt ut og en helt fantastisk familie!

Jeg er så glad for at de overtalte meg til at det kom til å gå fint å være hjemmefra, de ordnet alt og jeg har også fått permisjon i helgene..

Etter snart fem uker, er jeg på ett helt annet funksjonsnivå enn jeg var før jeg kom hit. Jeg gleder meg til å komme hjem til både to og firebeinte!

Det verste nå, er at jeg kommer til å savne de fantastiske personene som jobber her, og noen av medpasientene når jeg reiser hjem. Det hadde jeg aldri trodd før jeg dro hit.

Nå er det fortsatt en drøy uke igjen og jeg skal snakke, trene og gjøre det beste utav det!