Sprekte bobler og komfortsone på tur

Bobla har sprekt!

Hverdagen er tilbake og jeg har gått ut av komfortsona mi til de grader.

Først av alt, det er helt fantastisk å være hjemme igjen. Familien min betyr så mye for meg og jeg er så glad for å kunne være en del av livet hjemme igjen. Jeg har jo snakket med de på telefon og hatt noe permisjon, men det blir ikke det samme.

Forskjellen fra før jeg reiste og til nå, er veldig stor.

Jeg føler jeg kan bidra med mer hjemme, jeg kan være en mamma som er tilstede og jeg kan trene hund(ihvertfall til en viss grad) og ikke minst, jeg kan kjøre og hente i barnehagen!

Før jeg reiste lå jeg fast på sofaen, kunne ikke sitte, jeg klarte såvidt å gå litt rundt i hagen og måtte ha en lang pause etterpå, pluss at jeg måtte ligge på biltur.

Nå kan jeg kjøre selv og være en deltaker i hva som skjer rundt meg, igår satt jeg tilogmed ved spisebordet og spiste familiemiddag i bursdag!

Men, det er også lett å bli overivrig.

Jeg har blitt terpet på at jeg ikke skal være så "flink jente" hele tiden og ta hensyn til kroppen. Foreløpig gjør jeg ikke en så god jobb på det som jeg burde. Idag for eksempel har jeg skikkelig vondt igjen. Fysioen på Vikersund bad sa at jeg måtte passe på å ikke skulle ta igjen for dagen før, om jeg har hatt en dårlig dag.

Nå har jeg jo seks uker med ting jeg burde ha gjort, som jeg føler presser på. Det gjør det vanskelig å prioritere kroppen og ofte vinner "skal-bare". Så jeg har fortsatt en del å jobbe med der.

Angående komfortsona mi har jeg virkelig jobbet.

I det ene tilfellet tror jeg tilogmed psykiateren som jeg alltid har med meg på skuldra, sto og hoppa samtidig som hun klappa i hendene.

Uken før jeg skulle hjem tok jeg nemlig mot til meg og fikk skværet opp med legen som jeg hadde en kjipt hendelse med for noen uker siden. Dette er jo noe jeg aldri kunne forestilt meg at jeg skulle tørre. Jeg merket nemlig at etter den timen jeg var så skuffet, så begynte jeg jo å krympe meg litt når jeg møtte han i gangene, så en annen vei eller bare følte ubehag.

Så når jeg møtte han i gangen hoppet jeg i det, jeg spurte om jeg bare kunne få to ord, for jeg ville gjerne få renset luften. Jeg forklarte han at jeg hadde nok satt han på en uoppnåelig pidestall, som en som skulle fikse meg. At med rykte til den andre legen i familien hadde jeg gledet meg veldig til å møte han samtidig som jeg var veldig langt nede og sårbar. Tanken på å skulle øke de smertestillende medisinene var forferdelig vanskelig for meg og det var ikke noe han kunne vite.

Han kontret med at han var lei seg for hvordan timen hadde forløpt og at han burde utsatt timen, han hadde hatt veldig mye å gjøre og ikke rukket å sette seg inn i noe. Han mente at alt sammen var hans feil, men jeg foreslo at vi kunne ta litt delt skyld på det hele. Vi fikk en god prat og ble enige om "no hard feelings".

Det andre jeg har gjort, er at jeg har søkt på jobb! 😲

Det er noe jeg har vegret meg for i veldig lang tid. Det er jo ingen hemlighet at jeg hadde det etterhvert svært vanskelig i forrige jobben jeg hadde. Jeg både følte på og fikk bekreftet at jeg var møkk under skoene til de andre og etterhvert gråt jeg på vei til jobb hver eneste dag. Jeg følte jeg sviktet meg selv og familien for at jeg ikke klarte å stå i det og tanken på å jobbe igjen har skremt meg så utrolig mye.

Iløpet av oppholdet på Vikersund Bad, fikk jeg tilfeldigvis gjennopplevd litt av hvordan det er å være i ett fantastisk arbeidsmiljø, med tull og tøys, venner, gode samtaler og ikke minst, følelsen av å være til nytte.

Det å snakke med pasienter har jeg jo i blodet, det er noe jeg har vært glad i hele livet og det er jo ikke uten grunn at jeg gikk hjelpepleien. Det var bare kroppen min som ikke klarer det.

Så jeg hoppet i det, idag har jeg sendt en søknad til Vikersund Bad. Sjansen er vel stor for at jeg ikke er den de leter etter og det må jo via nav og diverse tilrettelegging. Men om jeg ikke prøver, skjer det ihvertfall ikke. og hvem vet, kanskje de ser verdien i å ha en ansatt som har vært igjennom mye av det pasientene går igjennom?

Jeg krysser ihvertfall fingrene så får vi se.